Francis Sejersted (1936–2015), minneord i Aftenposten
Av EVEN LANGE, EINAR LIE, OLAV NJØLSTAD og GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
Med Francis Sejersteds død mistet norsk historieforskning, sentrale norske institusjoner og norsk offentlig debatt en av sine beste og viktigste støttespillere.
Sejersted opptrådte i mange ulike verv og roller gjennom sitt voksne liv, som professor i historie, debattant, utreder og leder for sentrale norske institusjoner som Fritt Ord og Nobelkomiteen.
Godt hjulpet av et skarpt intellekt, høy integritet og en enestående evne til å gripe og formulere det prinsipielt viktige i store spørsmål, fikk han tillit og handlingsrom i sentrale samfunnsposisjoner.
Allerede fra studietiden forente Sejersted sin faglige entusiasme med et politisk engasjement, som formann i Den Konservative Studenterforening og Det Norske Studentersamfund.
Hans tidlige vitenskapelige arbeider var innenfor attenhundretallets økonomiske historie, hans dosentur og professorat var også i økonomisk og sosial historie. Men politikk og samfunnets verdigrunnlag fikk raskt en sentral posisjon i hans historieforskning, som hadde klare forbindelser til hans samfunnsengasjement for øvrig.
Historien, samfunnet og politikken
Et par grunnelementer kan særlig trekkes frem fra hans omfattende arbeid som forsker: Det ene er en skepsis mot å forenkle menneskelige motiver til ren egeninteresse. Historiske og samtidige aktører er grunnleggende preget av ideer, verdier og normer i det samfunn de virker innenfor, ikke bare av selviske, nærliggende tanker, hevdet han.
Sejersted stilte seg i tillegg kritisk til alle tanker om at samfunnsutviklingen var styrt av bestemte lovmessige forhold som ikke kunne kontrolleres. Han argumenterte i årevis kraftfullt mot såkalt teknologideterminisme – at en teknologisk utvikling utenfor vår kontroll bestemte hvordan vi var kommet fra fortid til samtid, og hvordan vi skulle komme fra samtid til fremtid.
Tilsvarende var han systematisk skeptisk til argumenter som gikk i retning av at markeder eller økonomiske lover uavvendelig bestemmer hvordan vi bør innrette oss. Men han var også klar på at offentlig reguleringsiver ikke nødvendigvis var til fellesskapets beste. I en rettsstat må den offentlige maktutøvelse ha skranker.
Sejersted var kritisk til for vide delegasjonsfullmakter fra Stortinget til forvaltningen, og han var seg meget bevisst betydningen av forfatningsbasert rettighetsvern som begrensning av lovgivningsmakten.
I Sejersteds arbeider ligger ikke bare en analyse av hvordan økonomi, sosiale forhold og politikk er vevet sammen.
De er preget av en grunnleggende tro på politisk handling, og på den refleksjon og frie debatt som må ledsage politikken i et åpent, liberalt samfunn.
Denne posisjonen er særlig eksplisitt uttrykt i Ytringsfrihetskommisjonen, som han selv ledet, og som skulle legge til rette for en ny grunnlovsparagraf om ytringsfrihet. Men den preget også hans virke som leder for Den norske nobelkomité og styreleder i Stiftelsen Fritt Ord.
Nobelkomiteen og Fritt Ord
Francis Sejersted var medlem av Den norske nobelkomité fra 1982 til 1999, de siste ni årene som komiteens leder.
Dette var en dynamisk og fremgangsrik tid for Nobelkomiteen, med en rekke markante fredsprisvinnere og økende internasjonal oppmerksomhet rundt Nobels fredspris. Det siste skyldtes mange forhold, men en av suksessfaktorene var utvilsomt at Sejersted, når han som leder begrunnet komiteens valg av prisvinnere, ofte lyktes å kombinere det politisk dagsaktuelle med mer overgripende og innsiktsfulle historiske og etiske refleksjoner.
Hans taler ved den årlige nobelprisutdelingen i Oslo rådhus hører til de mest minneverdige av sitt slag og ble senere utgitt i boken Taler for fred.
Som leder for Nobelkomiteen var Francis Sejersted en lojal og samlende lagspiller innad, samtidig som han utad representerte komiteen og Fredsprisen på en uforlignelig måte, alltid velformulert og reflektert – og med en personlig og moralsk autoritet som falt ham lett fordi den var ekte.
Avslutningsordene i hans aller første nobeltale fra 1991 sier også mye om hans tilnærming til arbeidet i Nobelkomiteen: «Vis ydmykhet og vis fryktløshet – slik som Aung San Suu Kyi. Da, kan det kanskje skje at verden blir bedre å leve i.»
Sejersteds inntreden som styreleder i Fritt Ord i 2000 ble starten på en kraftfull fornyelse av stiftelsen.
Salget av Fritt Ords aksjer i Narvesen frigjorde en betydelig kapital. Sejersteds økonomiske innsikt ble nå satt på prøve gjennom praktisk kapitalforvaltning. Kapitalen vokste, og Sejersted hadde en nesten gutteaktig glede ved å delta i investeringsarbeidet. Og norsk kulturliv nøt godt av dette.
En av de ubetingede suksesser var Litteraturhuset i Oslo, som Sejersted raskt så verdien og potensialet i. Han engasjerte seg også sterkt i videreføringen av Store Norske Leksikon fra papirutgaven til den elektroniske versjonen.
Sejersted trivdes når meninger sto mot hverandre. Han lyttet med den beste vilje til de synspunkter han ikke delte, men hans vennlige form skapte aldri tvil om hva han mente.
Og når det unntaksvis stormet, som ved tildelingen av Fritt Ords Pris til Nina Karin Monsen, sto han fjellstøtt.
Lærer og veileder
Som veileder og lærer hadde Francis Sejersted en egen evne til å skape engasjement. Han hadde en subtil humoristisk sans med stor glede over egne og andres spissformuleringer.
De som har sett Francis i samtale med en student som har slitt lenge med å formulere en oppgave eller problemstilling, bærer det alltid med seg: Der andre kunne se en student med begrensede kunnskaper som ikke så ut til å være noe stort talent for faget, kunne Sejersted se en oppriktig, selvstendig person med perspektiver og innsikter han selv ikke fikk helt tak i.
Dette var ikke en teknikk eller et pedagogisk grep; men en del av hans tro på og interesse for andres oppfatninger, en interesse som gjerne økte hvis de kunne synes kontrære og umiddelbart vanskelig å gripe.
Knapt noen som arbeidet sammen med Francis, unngikk å bli preget av hans varme åpenhet og interesse for andre menneskers tanker og synspunkter.
Ved hans bortgang har vi ikke bare mistet en av landets fremste samfunnsbyggere og offentlig intellektuelle, men også et varmt medmenneske med en uvanlig evne til å bygge tillit, inspirere og nå frem til andre.
Teksten ble først publisert i Aftenposten 2. september 2015.