Fritt Ord er en selveiende, ideell stiftelse hvis fremste formål er “å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord”. Slik står det i statuttene. Blant de mange måter vi forsøker å etterleve dette formål på, er den årlige utdeling av Fritt Ords pris. Og det er nettopp for å utdele denne prisen at vi er samlet her idag. Jeg ønsker dere alle hjertelig velkommen. Særlig ønske jeg prisvinneren selv, Terje Tvedt, velkommen.

Terje Tvedts fremste innsats i norsk offentlighet er det kritiske – jeg hadde nær sagt gjennomborende – blikk han har satt på norsk freds- og bistandspolitikk, og dermed på norsk utenrikspolitikk generelt.

De fleste vil huske ham som den som i vinter satte igang debatten om Norges Røde Kors’ forsendelse av hvite lastebiler til Afrika. Prosjektet hadde fått positiv TV-dekning. Tvedts godt dokumenterte påstand var at disse utrangerte militære lastebiler var mer til besvær enn til hjelp. Idag kunne vi lese i avisen at Røde Kors tok selvkritikk på prosjektet. Dette viser nødvendigheten av det kritiske blikk, samtidig som det viser at mediene ikke klarer å mobilisere den nødvendige kritikk på dette område. Men først og fremst viser det at det ikke er nok å demonstrere snillhet. Det er konsekvensene av handlingene som teller. – Mindre sinnelagsetikk og langt mer konsekvensetisk refleksjon, er en viktig del av Tvedts generelle budskap.

Tvedts kritiske blikk er rettet mot det han kaller det norske “godhetsregime”. Det er, og jeg siterer, “et dominant normlegitimerende og normproduserende regime hvor forestillinger og retorikk om godhet regulerer systeminterne relasjoner og gir systemet dets grunnleggende eksterne legitimitet” (sitat slutt). Fordi dette godhetsregime er ladet med gode hensikter, blir det nesten umulig å kritisere det. Her – som på så mange andre områder – er det dessuten etablerte interesser som kan synes det kritiske blikk er besværlig – og det er det jo. Men til forskjell fra de fleste andre områder, er det – når det gjelder norsk freds- og bistandspolitikk – “et nærmest uforståelig gap mellom dette prosjektets posisjon og mobiliseringsevne i Norge og offentlig debatt og forskning om de nasjonale konsekvenser av det,” for å sitere Tvedt igjen. Nå er ikke dette helt korrekt. Det er noen, og særlig én, som har forsøkt å fylle dette gap. Den ene er vår prisvinner. Han har gjort en betydelig innsats. Og nettopp fordi han har stått relativt alene, har det krevd mot og uavhengighet. Uten Terje Tvedt hadde norsk freds- og bistandsdebatt vært grunn og begrenset. Viktige og ikke alltid så heldige konsekvenser av godhetsregimets store prosjekt var blitt liggende i mørke.

Jeg minner om det i og for seg selvsagte, at den viktigste begrunnelse for et åpent samfunn og for den kritiske oppmerksomhet på politikken, har alltid vært at dette er nødvendig for å føre en god – og stadig bedre – politikk. Det gjelder naturligvis også for freds- og bistandspolitikken. Hadde den vært mer åpen for det kritiske blikk, hadde det ført til en bedre politikk. Det er slik vi tenker om politikk i vårt demokrati, og all erfaring viser at det er riktig å tenke slik.

Nå dreier det seg om noe langt mer enn bare freds- og bistandspolitikken i og for seg. Ved å rette et kritisk blikk på denne, utfordrer Tvedt vårt selvbilde på en grunnleggende måte. Det gode selvbilde er den kanskje viktigste konsekvens av det ikke-kritiserte godhetsregime. Det dreier seg om, sier han, “å forstå den nasjonale danningsprosessen under det internasjonale gjennombruddet i norsk historie”. Det er nå “den norske samaritan” trer frem på den internasjonale arena.

Den sentrale kritikk er rettet mot sammenblandingen av bistandspolitikk og utenrikspolitikk og – kan vi tilføye – forskningen på disse områder. Det utgjør et enhetlig kompleks der det er stor rotasjon av personale innenfor komplekset. Men bistandspolitikk og utenrikspolitikk er basert på to forskjellige logikker. Når disse veves sammen, når altruisme blandes med realpolitikk, kan den norske samaritan lett bli en mer uklar skikkelse enn vi liker å tenke oss – for å si det forsiktig.

Vår prisvinners kritikk er basert på en omfattende innsikt og en dyptloddende refleksjon. Han har selv vært en del av godhetsregimet, så han kjenner det innenfra, og han har som akademisk fagmann skrevet omfattende om bistand og utvikling i et historisk perspektiv. Som akademisk professorkollega er det en glede å kunne gjenkjenne fagmannens innsikt og tyngde i alt han skriver. Jeg tror det skal godt gjøres å ta ham i faktiske feil eller i lettvinte resonnementer. På den annen side dyrker han den provoserende form. Den har nok bidratt til at han tildels er blitt tiet ihjel og mistenkeliggjort. På den annen side har det tydeliggjort kritikken. Det er symptomatisk at han ikke fikk være med på å skrive Norsk Utviklingshjelps Historie. Men om vi skal tro Asle Toje i dagens Aftenpost, er det Tveits ånd som svever over vannene i verket. Han har fått (iallfall et visst) gjennomslag. Han kan ikke lenger bare avfeies. Paradoksalt nok betyr det at det ikke blir så lett for ham lenger å spille den outsiderrollen han så åpenbart har trivdes med. For det norske samfunn er det imidlertid en vinning.
Terje Tvedt har er omfattende faglig produksjon. Hans felt har først og fremst vært betydning i historien. Hans tyngste empiriske arbeid er The River Nile in the Age of the British. Political Ecology and the Quest for Economic Power. Han har vært redaktør for trebindsverket A History of water. Han sto bak TV-serien En reise i vannets historie som var en stor suksess og som er vist over hele verden, og han arbeider nå med TV-dokumentaren En reise i vannets fremtid, for bare å nevne noe. Vi legger merke til kombinasjonen av akademisk tyngde og unik formidlingsevne.

Terje Tvedt var medlem av AKP (ml). (Akkurat det er kanskje ikke i seg selv kvalifiserende i vår sammenheng her i dag). Med den deltagende observatørs innsikt var han imidlertid tidlig uten med en analyse av maoismen i Norge. Han redigerte en bok (ml) som kom ut i 1989, og der han selv har skrevet flere av kapitlene. Boken bør fremdeles være obligatorisk lesning for dem som ønsker å forstå fenomenet (ml). Hovedpoenget for Tvedt er ikke oppgjøret med egen fortid, skjønt elementer av dette kan leses inn i fremstillingen, hovedpoenget er også her er å forstå fenomenet. Ikke minst kan Tvedts innledende kapitel anbefales. Det er formet som en samtale mellom historiens fange og historiens dommer. Grepet er pedagogisk godt, men først og fremst er det velegnet som utgangspunkt for en analyse av de dilemmaer man står overfor, men også hvilken innsikt det kan gi, når man samtidig er fange og dommer, eller deltager og tilskuer. Jeg kjenner knapt noen som har brukt og behandlet egen erfaring på et høyere refleksjonsnivå. Det gjelder på dette område som det også gjelder på freds- og bistandspolitikkens område.

Terje Tvedt er av en type som vi sårt trenger i norsk offentlighet, selv om det kan følge et visst ubehag med å ha ham løpende omkring – eller kanskje nettopp derfor.

Det er en glede for meg, på vegne av Institusjonen Fritt Ord, å kunne overrekke Fritt Ords pris for 2007 til Terje Tvedt. Prisen består av en statuett, en blomsterbukett, en sjekk på 350.000 kroner og kopi av et brev fra Finansdepartementet hvorav det fremgår at prisen er skattefri.