Taler ved utdeling av Fritt Ords Pris 2023
Torsdag 11. mai 2023 fikk NUPI-forsker Julie Wilhelmsen Fritt Ords Pris 2023 for å ha bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte, før og etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina. Hun har gjennom dette vist betydningen av ytringsmot og utøvd akademisk ytringsfrihet i praksis, sa styreleder Grete Brochmann. Her kan du lese talene i sin helhet.
Tale av Julie Wilhelmsen, vinner av Fritt Ords Pris
Hjertelig takk til Stiftelsen Fritt Ord for å rette oppmerksomheten mot viktigheten av forskerperspektivet i det offentlige ordskiftet, og for å bekrefte at noen av mine bestrebelser i 2022 har vært riktige. Jeg har ofte selv vært i tvil.
Å få en slik pris har aldri vært et mål for meg. Dersom jeg har bidratt til å holde ordskiftet åpent, har det vært mer som en plikt som forsker og medborger. Når ordskiftet smalner, finnes egen sikkerhet i å stille seg på den siden allmennheten krever. Du kjenner det som et slags ytre, moralsk-sosialt imperativ. Samtidig er det noe med de enkle bildene og mangelen på nyanser, sannferdighet og synliggjøring av alle berørte parter som forstyrrer.
Grunnen til at jeg overhodet er i dagens offentlige ordskifte, er at jeg har arbeidet med å forstå russisk politikk i over 25 år. Putins maktinnstramning, som begynte så fort han kom til makten som statsminister i 1999, ble muliggjort ved å hausse opp en ytre fiende, nemlig internasjonal terrorisme, som angivelig truet Russland fra sitt «sentrum» i Tsjetsjenia. For å motstå denne trusselen krevdes indre enhet rundt det han kalte «maktvertikalen». De som bestred maktens fortelling, ble brennemerket som samfunnsfiender og måtte tie. Slik har Russlands autokratisering blitt drevet frem, med henvisning til stadig nye ytre trusler, og med stadig hardere tiltak mot de som ytrer alternative fortellinger.
Dette er en sosial mekanisme det norske samfunnet i utgangspunktet har gode skranker mot. Men det er lett å holde ordskiftet åpent i gode tider; for oss mer enn 30 år etter den kalde krigens slutt. Det er vanskeligere i dårlige tider, når vi sier oss selv truet, utsatt for en eksistensiell trussel som samfunn, enten det er covid eller krig.
Det norske demokratiet og kunnskapssamfunnet har en rollefordeling mellom forskning, medier og politiske beslutninger. Dette er et økosystem jeg tror på. Det er vanskelig og slitsomt, men essensielt. I dette økosystemet tilbyr forskerne et lengre tidsperspektiv og en større kontekst; flere saksfelt settes i en større sammenheng. Dette er et alternativ til mer umiddelbar, handlingsrettet interessepolitikk. Det er noe politikere ikke kan tillate seg når beslutninger skal tas raskt, slik de har blitt tatt det siste året. Forskere kan også tilby et blikk fra den andre siden, noe som er maktpåliggende i en konfliktsituasjon. Dette utenfrablikket har liten plass i en ofte selvrettferdig politisk fortelling tvunget fram av behovet for å stå sammen, skape indre enhet og mobilisere til motkamp. Da fungerer svart-hvitt-bilder best.
Utenfrablikket på eget samfunn dreier seg ikke om å unnskylde Putin eller renvaske autokraters synder. Det er til for å hegne om vårt kunnskapsbaserte system – som er et godt system – men som ikke kan tas som en selvfølge. Vi må arbeide for å opprettholde det, både personlig og profesjonelt.
Og har forskerstanden arbeidet hardt nok for å opprettholde utenfrablikket dette året? Det har vært vanskelig. De av oss som forsker på politikk og samfunn, forsøker å skape orden i noe som er en veldig kompleks sosial virkelighet. Det må vi alltid ha veldig klart for oss. Og det fordrer en viss ydmykhet når det gjelder egne analyser. Ingen analyser forklarer alt. De er resultat av våre egne snevre linser, som vi blir fanget av. Også jeg, som de siste årene har studert hvordan russisk utenrikspolitikk formes av samhandlingen med Vesten, har undervurdert den imperialistiske vendingen i Kreml. Vi må likevel anerkjenne at en god forklaring av veien frem mot februar 2022 handler om Putins autoritære regime og den nye imperialistiske visjonen for Russland, men også om det internasjonale samspillet der Norge er del av Vesten.
Den politiske diskursens problem er at man ikke skal innrømme feil. Men forskere må både kunne ta feil og ikke falle for fristelsen til å legge død alternative analyser fordi situasjonen blir for vanskelig når samfunnet mobiliseres i konflikt. Dette har etter mitt skjønn gått galt både i den norske og den internasjonale diskusjonen om krigen det siste året.
Dette har vi ikke råd til! Vi er det åpne, kunnskapsbaserte samfunnet. Forskerne må fortsette å stille spørsmålene, åpent i ydmykhet, på egne premisser, før vi gir tentative svar. Det må være gråsoner! Ikke i spørsmål om hvorvidt en handling, som invasjon av et annet land eller krigsforbrytelser, er rett eller gal. Det er klinkende klart. Men det må være åpenhet i analysen rundt hva som førte til den katastrofen som Russlands krig mot Ukraina er, som er forskerens anliggende.
Og vi kan være ganske sikre på at Putins Russland ikke operer med eller tillater alternative analyser av hvordan katastrofen kom til eller kan bli løst. Dommen mot den russiske dissidenten og journalisten Vladimir Kara-Murza på 25 år i fengsel for angivelig «landssvik» forrige måned vitner om det. Han har ikke gjort annet enn å målbære en alternativ visjon for Russlands fremtid.
Men vi må holde fast ved denne kulturen i forskningen. Og de andre aktørene i vårt balanserte økosystem må bidra til dette. Mediene har et ansvar for å respektere at forskere ikke bør inn på en side i en politisk debatt. Kanskje skal de også selv begrense svart-hvitt bildene, selv om det vil koste dem noen klikk.
Og politikere – det er mulig at analysen rammer noe av den politikken som har blitt ført, men tål det. Dette er det gode systemet som gjør at kunnskapstilfanget dere skal ta beslutninger på bakgrunn av, er mangslungent, og at kunnskapsfolk ikke blir nikkedukker for sine ledere.
Og det er i krisesituasjoner dette virkelig gjelder. Forskerens oppgave må være den samme uavhengig av politiske skifter. Det var upopulært, men viktig, å si at den grusomme terrorismen som manifesterte seg i Beslan i 2004 hadde noe med «anti-terror-operasjonen» mot Tsjetsjenia å gjøre. Det er upopulært, men viktig, å si at Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt.
Noen har hevdet at mitt moralske kompass har gått i stykker. Er virkelig det å forsøke å skjønne hvorfor Kreml handler som det gjør, det samme som å støtte disse handlingene – være del av fienden? Nei, det er å gjøre det vi er satt til. Å forklare er ikke å forsvare. Dessuten, å rette det kritiske lyset også mot egne myndigheter er å gi dem det speilet de ber om når de påberoper seg demokrati og fritt ord.
Ordskiftet må være så åpent at folk og forskere tør fremføre sine alternative analyser. «Du står på feil side av historien» er et knep det er lett å bruke for å skape meningsenhet. Men det kan innebære at folk skifter standpunkt av feil grunn. Ikke fordi de er overbevist, men fordi de er redde for å stå på utsiden av det gode samfunn.
Dessuten er det et faktum at historien stadig skrives og omskrives. Historien er maktens fortelling. Den er ikke et moralsk kompass og burde ikke være det. Var ikke kompromisset som Finland inngikk etter andre verdenskrig, nettopp å være på riktig side av historien da? Nå er det tilsynelatende ikke det lenger.
Det burde heller ikke bli slik at man setter sperrer for analyser og ytringer gjennom et retorisk grep der ytreren slås i hartkorn med «autokratene». Det har skjedd for ofte i debatten om Russland. Det samme kan være på trappene i samtalen om hvordan vi skal forholde oss til Kina. Vi kan ikke stadig begrense ordskiftet med henvisning til at autokrater utnytter uenighet til å splitte Vesten. Vi må sørge for de åpne diskusjonene for å finne den gode veien i verdenspolitikken. Dette er ikke naivitet. Dette er å hegne om demokratiet.
Og ja, det er kanskje nettopp i utenriks- og sikkerhetspolitikken at det åpne ordskiftets økosystem er vanskeligst å bevare. Ordskiftet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er forståelig nok konsensuspreget. Norge har kort fartstid i utenrikspolitikken og er en liten stat. Det gjelder å stå sammen i slike spørsmål, sies det. Okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig er en tung erfaring. Flere grunnteser i tenkningen har lenge vært nærmest udiskutable, som at Norges sikkerhet er avhengig av å følge våre store allierte, ellers vil de ikke komme oss til unnsetning når vi trues. Denne grunntesen og kunnskapsmangelen om Gaddafis Libya fikk tragiske konsekvenser da Norge bidro med noen av de mest kontroversielle bombetoktene i krigen mot Libya i 2011.
Nå er denne grunntesen enda vanskeligere å undersøke. Og vi beveger oss inn i urolige og farlige tider i verdenspolitikken. Det kan bli problematisk å kjøre på autopilot, binde Norge ukritisk til tradisjonelle støttespillere i internasjonal politikk, tro at det ikke finnes handlingsrom og alternativer innad i alliansene. Det gjelder kanskje mer enn noensinne å tenke, vurdere og vite nok før avgjørelser tas. Ikke fordi Norge ikke burde stå sammen med vestlige allierte, men fordi det er viktig å stå sammen om den kloke politikken. Her vil forskernes fugleperspektiv – det som synliggjør lange linjer, enkelt-felt, som militær sikkerhet, i lys av bredere saksfelt, og motpartens syn på saken – være viktig å ha med i beslutningsgrunnlaget.
Dette fugleperspektivet vil kanskje også gjøre det mulig å lære av historien, noe som viser seg å være skremmende vanskelig.
Og så til krigen.
Mennesket har en grunnleggende forpliktelse til å ikke havne i krigen, som er selvdestruksjon. Tanken, kunnskapen og det frie ordet er det viktigste instrumentet vi har i et demokrati for å unngå den absurde selvdestruksjonen som krig er for menneskeheten.
Og jeg må innrømme: Den øredøvende enigheten som har vokst frem det siste året om at våpen er veien til fred i Ukraina – eneste vei – skremmer meg.
Selv om ingen andre enn Putins Russland er ansvarlig for angrepet på Ukraina og den brutale krigen som utspiller seg hver dag, er det ikke slik at det som gjøres fra vestlig side er ubetydelig, at hvilken type hjelp og råd som ytes ukrainerne er likegyldig. Og her har ordskiftet og kunnskapsgrunnlaget tidvis blitt for smalt det siste året. Det ble fort en selvfølge at våpen og stadig tyngre våpen var eneste måten å stanse krigen. Dette standpunktet monopoliserte etter hvert samfunnsmoralen. Det ble skapt et slags «race to the bottom»: den som er for mest mulig bevæpning, leder an! De få som pekte på at forhandling er et alternativ, ble ikke alltid møtt med gode argumenter, men med beskyldninger om at de støttet Putin eller fascistene. Dette ble tidvis et debattklima som ikke er det norske kunnskapssamfunnet verdig. Men tilbake til krigen, den ulidelige krigen, og til hvordan ordskiftet må være for at det skal være mulig å få øye på ulike handlingsvalg – også på «vår side».
Og selv om det er ubehagelig, er realiteten at vi står overfor dilemmaer. Flere av dem. Dette bør ordskiftet vise.
Ett av dem er avveiningen mellom prinsippet om territorial suverenitet og antall tapte menneskeliv i Ukraina. Prinsippet om territorial suverenitet er blitt løftet opp som en hellig verdi, udiskutabel og verdt et ukjent antall menneskeliv. Men det prioriteres stadig mellom disse hensynene. Vi kan ikke late som om det ikke er en prioritering. Og det bør bli en vanskeligere og vanskeligere prioritering etter hvert som krigen trekker i langdrag.
Vi har også et dilemma når det gjelder å vurdere hvorvidt det går an å forhandle med Putins Russland på ett eller annet tidspunkt. Hvis Putin-regimet er et Hitler-regime drevet av en ubendig ekspansjonistisk lyst og med folkemord på planen, er full nedkjempelse og avvisning av enhver forhandling veien å gå. Dersom Putins Russland fremdeles er pragmatisk, om enn innbitt, når det gjelder å forsvare det Putin har definert som å være i Russlands interesse, kan råd om forhandling være riktig hjelp til ukrainerne på et gitt tidspunkt. Poenget er: Ordskiftet må være slik innrettet at ulike analyser av Putin-regimet har plass.
Dette er ikke å legitimere Putin, men å gi oss selv muligheten til å tenke så konstruktivt og kunnskapsbasert som mulig i en situasjon der ingen løsninger kommer til å være optimale. Jeg følger stadig med og forsøker å vurdere Putin-regimets «persona», som har vært i stadig endring – og jeg er usikker. Det vi ikke har råd til i vårt ordskifte, er å bestemme at Putin er Hitler a-priori. Da kan det bli umulig å bistå med den eventuelle løsningen som tjener ukrainerne best i det lange løp, fordi vi ikke får øye på den.
Det sies at krigen i Ukraina er en krig mellom demokrati og autokrati. Når demokratiet står på spill, er måten vi praktiserer det på avgjørende – også for freden på sikt. «Winning hearts and minds» på andre siden av det som i økende grad er «Vesten mot resten», handler om å vise hvordan man gjør det – praktisere det man tror på, også når situasjonen gjør det vanskelig og smertefullt.
En kortere versjon av talen er trykket i Aftenposten som kronikk 11. mai 2023.
Tale til prismottakeren av Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord
Kjære prisvinner, Julie Wilhelmsen, kjære gjester.
Det er med stor glede vi har invitert til overrekkelse av Fritt Ords Pris for 2023, der Julie Wilhelmsen blir tildelt stiftelsens høyeste utmerkelse for å ha bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte, før og etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina. Hun har gjennom dette vist betydningen av ytringsmot og utøving av akademisk ytringsfrihet i praksis.
Wilhelmsen har vært en stemme med uavhengighet og integritet. Hun har vært uredd, saklig og standhaftig i et opphetet debattklima, og har også vist evne til selvrefleksjon og selvkritikk i kjølvannet av Russlands angrepskrig.
Også i år har vi prisutdeling i krigens skygge. Det brutale russiske angrepet på Ukraina i fjor er stadig en grufull realitet for det ukrainske folket. Putins kompromissløse bruk av vold i stor skala bringer angst og lidelse for tusenvis av sivile hver eneste dag. Denne virkeligheten har også endret internasjonale relasjoner og brakt en ny uro og uforutsigbarhet inn i europeisk sikkerhetspolitikk og hverdagsliv. Ingen av oss er uberørt av disse nye realitetene. Putin-regimets angrep på Ukraina har vekket sterke reaksjoner, som er godt begrunnet.
Julie Wilhelmsen er forsker 1 ved NUPI – Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har doktorgrad i statsvitenskap fra 2014, og arbeider spesielt med kritiske analyser av russisk tenkemåte, ideologi og utenrikspolitikk. Radikalisering av islam i Eurasia og de to Tsjetsjenia-krigene etter Sovjetunionens fall har vært sentrale temaer i Wilhelmsens studier. Som forsker ved NUPI har hun hatt en aktiv utveksling med politiske beslutningstagere og fungert som støttespiller for norske menneskerettighetsmiljøer som arbeider med post-sovjetiske stater.
Julie Wilhelmsen er spesielt kjent for sine bidrag til å beskrive og forklare Russlands verdensbilde, inkludert betydningen av samspillet mellom Vesten og det russiske regimet.
Med denne bakgrunnen har hun drevet omfattende kunnskapsformidling av egen forskning, men viktigst i vår sammenheng – hun har i sterk grad bidratt til opplyst offentlig debatt før og under den pågående krigen.
For forskere med ekspertise på den aggressive part i krigen innebærer situasjonen nye forutsetninger i det daglige arbeidet. Følelser får større plass og konfliktnivået øker. Den uavhengige forskningen kommer under press.
Norske styresmakter har i vekslende grad hatt et urolig forhold til nabolandet Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Norge har gjennom mange år levd i vaktsom sameksistens med naboen i Øst. Forskning på russiske forhold har følgelig lenge vært spenningsfylt og alltid forbundet med krav til klok balansering og sensitiv formidling. I flere år har både forskningsmiljøer og menneskerettsorganisasjoner sett situasjonen stramme seg til i Russland. Når så naboen blir aggressor mot en europeisk nasjonalstat, står vi overfor et kvalitativt skifte. Det blir blodig alvor i egne nærområder.
Krig representerer uunngåelig en unntakstilstand, ikke bare for de direkte berørte, men også i områder utenfor krigssonen. Også i Norge kan vi føle på dette. Vi blir oppmerksomme på en ny balansering mellom sikkerhet og frihet, og vi får en spissing av en oss/dem-tenkning i alt som har med krigen å gjøre. Ytringsrommet påvirkes i den offentlige debatten, og også nyansering kan fremstå som upassende eller farlig. Idealet om kraften i det alternative argument svekkes.
Et vidt ytringsrom i akademia skulle være en selvfølge – en sentral betingelse for virksomheten. Kunnskap og innsikt utvikles over tid, gjennom ambivalens og tvil og gjennom bryning av saklige argumenter i åpen diskusjon.
Men akademias metoder blir særlig sårbare når det er krig. Redselen for å tråkke feil blir større. Jo viktigere tema – og mer som står på spill – jo vanskeligere å gå mot strømmen, eller velge andre perspektiver enn flertallets. Konsensusdrivet – kravet om lojalitet og tilslutning til offisielle, eller bredt aksepterte holdninger – kan være så sterkt at enkelte forskere holder seg unna offentligheten i frykt for konsekvensene. Fordømmelsen av meningsmotstandere sitter løsere. Nyansene forsvinner.
«Å gå fiendens ærend» er en vending med dyp gjenklang i norsk historie, og som derfor er spesielt rammende, ikke minst for akademiske aktører som utfører sitt samfunnsoppdrag som før. Det skal hard hud til for å fortsette å vise ytringsmot når stormløpet setter inn – når man møtes med mistenkeliggjøring og forsøk på delegitimering. Det blir vanskeligere å beholde rolleforståelsen og den analytiske distansen.
Wilhelmsen har i 20 år studert russisk offentlig retorikk. Hvordan ser verden ut fra Moskva? Hvordan velger Kreml å forstå Vesten? Når Russland går til krig, blir jobben «viktigere, men tyngre», sier hun selv i et intervju. Det er nødvendig å ha innsikt i både tenkning og handling hos den aggressive part i en pågående krig; det er viktig med forståelse av historiske forhold, sosiale prosesser og tidligere uprovoserte krenkelser av nabolands suverenitet. Viktig å vise interesse for hvordan «de andre» tenker, uten at det innebærer støtte. Men det kan være både mentalt og saklig tungt å insistere på mer komplekse analyser når krigens brutale virkelighet gjør seg gjeldende. Å ikke la seg fange inn i nærliggende og lett forståelige ondt/godt dikotomier, men prøve å holde oppe mer motsetningsfylte bilder av virkeligheten som kan bidra til å se ut over dagens krigshandlinger.
«Vi må forstå Russlands blikk på hva Vesten gjør», sier Wilhelmsen selv. «Selv om NATO er en forsvars-allianse, er intensjoner faktisk noe motparten bedømmer.» «Kreml handler ut fra sine venn- og fiendebilder.» «Det er vår plikt som forskere å bidra til å forklare krigen, selv om ansvaret entydig ligger hos Putin.»
I offentlig debatt etter invasjonen i fjor var rivningene sterke om hvem som hadde tatt feil eller hatt rett i å forutse selve invasjonen. Tonen var usedvanlig barsk, og Wilhelmsen fikk, på grunn av sin tilnærming, karakteristikker fra mange hold: Putin-klakør, Putin-apologet, USA-hater, femtekolonist – karakteristikker som var rammende, og ment å være rammende, utdefinerende og stemplende.
Julie Wilhelmsen skrev som svar: «Jeg er verken Nato-motstander, antiamerikansk, anti-liberaler eller venstreradikaler, men jeg nekter å godta en fordummende og farlig praksis, der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk.»
Og hun sier videre: «Jeg måtte understreke gjentatte ganger at det er ene og alene Putins regime som har skylden for å sette i gang denne krigen.» «Men skyld og årsak er to forskjellige ting.» «Årsakene kan innebefatte hvilke valg som ble tatt i forkant i mange leire. Når det er krig, får flere problemer med å gjøre dette skillet. For forskere er det stadig helt sentralt. Og forskere har et spesielt ansvar for å bringe motsetningsfylte analyser inn i offentligheten – bidra til en opplyst diskusjon.»
Selv som Russlandsforsker gjennom to tiår og ekspert på Tsjetsjenia-krigene, kunne hun ikke med sikkerhet bedømme om Putins trusler var spill for galleriet, sier hun. Hun mente likevel at dersom noe overhodet kunne gjøres, burde det prøves for å unngå Putin-statens krig. «Russland har lenge vært et totalitært regime, men det som har skjedd med krigen er like fullt et dramatisk skifte», ifølge Wilhelmsen.
Følgene av å stå i et hardt ytringsklima over tid, er ofte psykisk belastning og/eller selvsensur for den enkelte, mens polarisering, avskrekking og innsnevring kan følge i offentligheten, med potensielt langsiktige konsekvenser for demokratiets utvikling.
Den personlige belastningen er ikke noe Wilhelmsen fremhever selv. Det er saken som har stått i sentrum. Hun spør: «Hvordan forvalter vi den friheten vi er så heldige å ha?» «Ingen her er redd for straffeforfølgelse som i Putins Russland.» Sentralt står retten til å delta, og et debattklima som gjør det mulig å delta uten å havne i en gapestokk. «Det må være rom for å diskutere komplekse årsakssammenhenger, nyanser og gråtoner. Ta feil. Revurdere. Uten å bli utstøtt.»
Fritt Ords styre har også understreket betydningen av Julie Wilhelmsens selvrefleksjon og selvkritikk etter invasjonen.
Det er grunnleggende viktig med aksept for å kunne gjøre feilvurderinger. Hvis det er farlig å ta feil som forsker, kan demokratiet gå glipp av mange stemmer og nye ideer – perspektivmangfoldet som bringer oss videre og gjør oss til et mer motstandsdyktig og kunnskapsrikt samfunn.
Wilhelmsen sier her til Klassekampen: «Det er dette som skjer i konflikt. Den moralsk akseptable diskursen snevres inn. Det gjør det veldig lite attraktivt å analysere. Man begynner å lure på, er det jeg som tar feil, jeg som er umoralsk?» Og hun sier videre: «Jeg føler meg lite skråsikker i analysene, men jeg har vært og er opptatt av hvordan man begrenser den menneskelige lidelse så mye som mulig. Det ligger svære dilemmaer i hvordan man skal handle i krig.» «Vi kan late som om vi etter krigsutbruddet ikke lenger står i dilemmaet mellom kompromissvillighet og krig. Men det gjør vi.» «Det gjelder å unngå en situasjon der ingenting annet enn krig fremstår som mulig.»
Julie Wilhelmsen har gitt oss innsikt i hvordan forskere opplever å være en del av opphetede debatter i offentligheten, og hun gir oss mer å tenke over når det gjelder samspillet mellom politikk, medier og forskning. Men ikke minst peker analysene hennes inn i virkeligheten etterpå.
For krigen vil ta slutt. Før eller siden vil også vi i Norden stå overfor en etterkrigssituasjon med en upålitelig nabo som det – om mulig – blir enda viktigere å kunne tolke og forstå.
Forståelse av samspill og kompleksitet er helt avgjørende for å få til fredelig sameksistens på lengre sikt, ifølge Wilhelmsen: «Det handler ikke om å akseptere Putins versjon om at Vesten har offensive hensikter, men om å ta inn over seg at sånn ser det ut fra andre siden.» «Dersom det blir en forhandlet løsning som ikke har god nok støtte på begge sider, er det fare for at konflikten blusser opp igjen senere. Militære seire kan være farlige de også», sier hun.
Stiftelsen Fritt Ord er ikke en forskningsorganisasjon eller en sannhetskommisjon, så denne prisen er ikke et uttrykk for at det ikke finnes faglige motforestillinger til perspektivene Wilhelmsen fremfører. Fritt Ords rolle er ikke å bedømme hvem som har rett eller tar feil i analysene av russisk retorikk og handling. Motforestillingene må brynes og kvitteres ut gjennom saklig argumentasjon i det faglige og offentlige ordskiftet.
Julie Wilhelmsen fikk også saklig kritikk, og det er vårt inntrykk at diskusjonen har utviklet seg i en mer saklig og mer nyanserende retning etter hvert. Wilhelmsen har til og med fått offentlig beklagelse fra aktører som var harde i ordvalget i en tidlig fase etter invasjonen. Mediene har fortsatt å invitere henne til å bidra hele veien. Dette er lyspunkter i et ytringsfrihetsperspektiv, og nok en grunn til å fremheve betydningen av at kunnskapsformidlere orker å stå i vanskelige offentlige debatter over tid.
For oss i Fritt Ord, som har som oppgave «å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord», føles det viktigere enn noen gang i organisasjonens snart 50 år lange historie å holde en kritisk, analytisk og nyanserende debatt levende. Konflikter er uunngåelig – saklig offentlig refleksjon helt nødvendig.
Den amerikanske filosofen Ronald Dworkin hevder den viktigste betydningen av akademisk frihet er bidraget til en selvstendighetskultur som motvekt til en konformitetskultur.
Julie Wilhelmsen har evnet å bevare integriteten under stort konformitetspress i den offentlige debatten. Hun har vist evne og vilje til å bruke ytringsfriheten til å fremme andre og flere perspektiver på russisk tenkemåte, ideologi og utenrikspolitikk, og bidratt til et fellesrom for kritisk refleksjon. For dette mottar hun i dag Fritt Ords pris for 2023. Gratulerer.