Hatet som ikke må falle i bakgrunnen

Utøya. Et sted for latter, glede, sang og engasjement. Et sted for bading, samhold og nye venner. Et sted for ung kjærlighet. Stedet der jeg for første gang kysset han som skulle bli kjæresten min. Stedet der vi gikk kjærlighetsstien sammen, og var oppe hele natten for å se på soloppgangen. Stedet der jeg hadde en av de fineste ukene i hele mitt liv. Det er det Utøya symboliserer for meg, det er det Utøya er for meg. Og det var også det Utøya var for utrolig mange andre unge mennesker, fram til en tilsynelatende tilfeldig fredag i 2011, den 22. juli, klokken 17.21. Sekundet han gikk i land ble øya som var forbundet med leirglede, venner og kjærlighet forvandlet til et helvete, ikke bare for én gruppe ungdom, men for mange, mange flere. På kjærlighetsstien, der jeg gikk uten en eneste bekymring i verden, ble 10 mennesker drept åtte år før. På leirplassen der jeg lo, pratet og fikk nye venner, løp unge for livet sitt i jakt etter et gjemmested.

Jeg forstår at Breivik ville angripe vakre, fredelige Utøya. Et sted der unge, engasjerte mennesker kommer for å diskutere demokrati, antirasisme og feminisme. Et sted der nye relasjoner skapes, både vennskap og kjærlighetsforhold. Et sted der fellesskap oppstår, kun på bakgrunn av en felles tro på et bedre, mer tolerant samfunn.

Jeg kunne nå ha skrevet noen poetiske setninger om at Breivik angrep det han aldri fant selv – et fellesskap med mennesker han følte seg knyttet til, der han kunne ha blitt lykkelig og aldri utviklet et farlig tankesett. Videre kunne jeg skrevet at han var en stakkars ensom ulv som aldri fikk oppleve tilstrekkelig med menneskelig kjærlighet, ikke engang fra sin egen mor. Det kan godt hende at det er en viss sannhet i disse setningene, men problemet mitt med denne måten å snakke om Breivik på, er at det litt for lett faller over i en stakkarsliggjøring av ham. Det kan høres ut som at han er offeret. Hatet og ideologen som drev han mot å begå terror, en hatideologi som fortsetter å vokse og spre seg i verden, faller for lett ut av samtalen.

Dette skjer ganske ofte i situasjoner der gjerningsmannen bak terror, ligner på Breivik. Når samfunn opplever islamistisk terror, ser jeg ingen begynne å analysere terroristens barndom og liv i jakten på en forklaring på hvorfor det skjedde. Da er det ikke noe spørsmål om det er terroristen eller ideologien som har skapt terroren, fordi så fort det er en radikalisert muslim som har drept noen, bryr vi oss ikke om muslimen bak tankesettet. Vi går rett til den farlige, voksende islamismen som vi må slå ned på, og spør: «Hvordan kan vi som samfunn hindre at islamismen vokser i landet vårt?». Hvorfor er det så annerledes så fort det er en hvit, kristen mann med høyreekstreme meninger som står bak terroren? Da legger vi fra oss tankesett og ideologi, og vil heller se på individet. Om gjerningsmannen er hvit og kristen, blir spørsmålet som preger den offentlige samtalen: «Hvordan kunne samfunnet ha hindret denne stakkarslige mannen fra å ende opp slik?».

Jeg finner det lite produktivt å snakke om Breivik eller andre høyreekstreme terrorister på denne måten. Man står igjen med bildet av terroristen som ble sviktet av samfunnet og menneskene rundt han, et bilde som er alt for enkelt og til og med feilaktig, spesielt i Breiviks tilfelle.

Breivik hadde nemlig mange relasjoner og fellesskap gjennom livet sitt. Fra han var 13 til han var 16 år, var han med i en gjeng som drev med graffiti, da han var 20 år hadde han en nær nok venn til at de startet et selskap sammen, og fra han var 18 til han var 28 var han med i Fremskrittspartiets ungdom, hadde mange verv i lokallaget sitt og festet og hadde kontakt med mange aktive medlemmer i partiet. Han var med i flere andre organisasjoner og klubber i senere tid, og var med i diverse fellesskap i ulike online dataspill.¹ Det kan godt hende han ikke følte seg hjemme i noen av disse fellesskapene, men det er tydelig at han kjente mange ulike mennesker i løpet av livet sitt, og til tross for en over gjennomsnittet dårlig barndom, hadde han flere av de vanlige «grunnpilarene» i et fungerende norsk ungdomsliv. Men han forlot fellesskapene han hadde, for å bruke nesten ti år på å planlegge hvordan han kunne drepe så mange mennesker som mulig. ² Han forlot fellesskapene han hadde, til fordel for å dyrke sitt eget hat. Jeg tror ikke han ville blitt radikalisert til å dyrke en hvilken som helst ideologi, kun ut ifra at han hadde en dårlig barndom. Jeg tror at hatideologien som han hadde, som han fortsatte å dykke dypere og dypere ned i, spilte en viktigere rolle enn som så.

Ut ifra denne hatideologien, forstår jeg hvorfor Breivik ville angripe Utøya. For i hans øyne er Utøya noe annet enn i mine. I hans øyne er dette et sted der unge «kulturmarxister», framtidige landssvikere, samles for å planlegge et samfunn med mer multikulturalisme og mer feminisme, og dermed undergrave fundamentet til europeisk sivilisasjon. Jeg forstår at Breivik ville angripe Utøya, fordi han tror på konspirasjonsteorien «Eurabia», som hevder at europeiske samfunnstopper samarbeider med arabiske land om å gjøre Europa til en islamsk koloni. Han angrep Utøya, fordi han ikke ser på muslimer som vanlige mennesker med rett til å bo i Norge, men noen som ødelegger landet vårt og som bør tvangsdeporteres.

Vi må slutte å snakke om individet Anders Behring Breivik og fokusere på tankesettet som tok livet av 77 mennesker den 22.juli, og som siden den gang bare har spredt seg. Vi kan ikke redusere samtalen om høyreekstrem terror til å handle om individer som sliter med mental helse og vanskelige liv, når høyreekstremismen stadig brer seg i flere og flere kriker og kroker av samfunnet vårt. Det skjer i kommentarfelt, i høyreekstreme miljøer som vokser seg større, i politikken rundt om i verden, og i antallet høyreekstreme terrorangrep som stadig blir flere og som tar flere liv. Vi kan ikke ignorere et så farlig tankesett, og heller ikke tanker og ytringer som minner om det. «Vi har for lenge oversett hatefulle ytringer. Vi kan ikke – og vil ikke lenger lukke øynene» sa Jens Stoltenberg i sin tale til overlevende på Utøya den 22. juli 2012.³ Men på mange måter vil jeg si det er akkurat det offentligheten i Norge har gjort de siste 10 årene, lukket øynene. De hatefulle ytringene har blitt verre og flere⁴, islamofobien har vokst, og det har blitt mer normalt å se hatytringer mot muslimer i det offentlige rom, og å «tvinges» til å akseptere det, fordi det beskyttes av ytringsfriheten. Noen som tidligere er dømt for hatefulle ytringer mot muslimer, har fått stå på Debatten på NRK i beste sendetid og navngi muslimer han mener bør deporteres fra landet.⁴ Noen som er nevnt som inspirasjon til Breiviks tanker og handlinger av Breivik selv, som forsvarer å nekte muslimer menneskerettigheter,⁶ har fått 75 000 kr av Fritt Ord for å skrive en bok der han stakkarsliggjør seg selv som et offer i etterkant av 22. juli. Er dette riktig?

Jeg vet ikke. Det knyter seg i magen min av å tenke på disse tingene, det føles i alle fall ikke riktig. Det føles feil å se politiet stå og beskytte noen som har kalt muslimer «morderzombier» ⁷ mens de brenner koranen og sprer muslimhat, samtidig som politiet sprayer tåregass mot minoritetsungdom som blir opprørt av dette. Det føles feil å invitere dem til Debatten på NRK for å gi dem enda en plattform til å spre hatet sitt. Det føles feil å gi penger til å støtte konspirasjonsteoretikere som sprer det tankegodset vi i så mange år har sagt at vi skal ta et oppgjør med for de 22.juli-overlevende. Det føles feil å la politikere snakke fritt fram om «snikislamisering», og andre ord og uttrykk som høres ut som en formildet versjon av Breiviks manifest.

Hver gang man diskuterer disse tingene, kommer en kald forklaring fra politiet om hvorfor SIAN har rett til å stå og spre hatet sitt i offentligheten, eller et logisk argument om ytringsfrihet. Det er ingen diskusjon, de har rett til det. Og den samme retten har alle i Norges befolkning, uansett hvilket budskap de har. De har rett til å få prate på Debatten, de har rett til å motta bokstøtte som alle andre, de har rett til å motta statsstøtte som alle andre. Det er dette som er ytringsfriheten i Norge, uavhengig av hvordan det føles. Ytringsfriheten handler ikke om følelser, den handler om lover, rettigheter og saklighet.

Men noen ganger skulle jeg ønske at den handlet litt mer om følelser. I alle fall når det er snakk om kollektive følelser av å bli undertrykket og hetset for den man er, kollektive følelser av at noe bidrar til et farligere debattklima, til et farligere samfunn, en kollektiv følelse av at vi lukker øynene for hatefulle ytringer, og at det kan komme en da der vi tvinges til å åpne dem igjen, men da vil det være for sent. Fredag 22. juli 2011 var en slik dag. Det samme var 10. august 2019, og en slik dag kan komme igjen.

Vi har ytringsfrihet i Norge, den er viktig og elsket av oss alle, men noen ganger tar jeg meg selv i å lure på om vi ikke setter den litt for høyt? Vi har jo tross alt begrensninger på ytringsfriheten i dag og lever godt med det, og kanskje kunne man hatt enda noen flere? I mine øyne vil det å håndheve straffelovens rasismeparagraf litt oftere mot ytringer, å vurdere å gi SIAN nei til å ha offentlige markeringer, i alle fall i bydelene der det er flest muslimer, og å nekte enkelte organisasjoner spalteplass, ikke føre til et dårligere og mindre fritt samfunn, men heller et mer fritt samfunn for de fleste. Det får meg til å tenke på et klistremerke jeg har på PC-en min der det står «Nei til nazisme, ja til mangfold», noe en venn av meg så på som et veldig teit slagord. Nazister er jo teknisk sett også en del av mangfoldet? Jeg står ved klistremerket mitt, og tenker at ved å luke ut noe av meningsmangfoldet fra offentligheten, kan man gi mer rom til mangfold i samfunnet generelt. Ved å fjerne dem som gir næring til hets basert på tro, hudfarge eller lignende mot folk som ytrer seg i media, skaper man i praksis kanskje mer ytringsfrihet i samfunnet, ikke mindre?

Det finnes garantert problematiske sider ved å gjøre de tingene jeg ser på som gode tiltak, men jeg vil likevel utfordre flere til å i alle fall være litt mer kritiske til dette dogmet om at jo mer ubegrenset ytringsfrihet vi har, jo bedre er samfunnet. Noen begrensninger finnes allerede, og jeg tror det kunne kommet noe positivt ut av å diskutere enkelte flere begrensninger uten å automatisk avfeie dem med «det innskrenker ytringsfriheten!».

Det som også er en interessant diskusjon, er om det å ha mindre hat, konspirasjonsteori og rasisme i offentligheten, faktisk gjør at færre folk utvikler ekstremistiske tankesett. Mange hevder det er viktig at også mennesker med ekstreme meninger får ta del i den offentlige debatten. Både fordi «troll sprekker i sola», altså at folk får se hvor dårlig begrunnet deres argumenter er når de møter saklige motargumenter i en setting som på Debatten. Men også fordi man har en tanke om at hvis de møter kritikk på en ordentlig måte, vil de kunne korrigere meningene sine, og avstå fra vold. Om deres meninger aksepteres av offentligheten, i stedet for å bli avfeid og fortiet, er det mindre sjanse for at de vil ha behov for å markere seg med vold, mindre sjanse for at de vil radikaliseres ytterligere. Det er større sjanse for at de kan endre mening i samtale med andre, enn dersom de tvinges til å forbli inne i sitt eget lille rom.

Dette er en vanskelig diskusjon, da det å gi ekstreme meninger mer plass i offentligheten, uansett intensjoner, åpenbart fører med seg en stor risiko. Å gi meningene mer eksponering, gir dem også større sjanse til å spre seg og vokse. Mennesker som aldri selv ville ha funnet fram til et tvilsomt nettforum der høyreekstreme meninger diskuteres, kan lett få disse meningene inn i stua si på TV eller i avisa, og bli påvirket. Å se slike meninger «aksepteres» av Aftenposten eller NRK, gir dem også kanskje større kredibilitet enn det de ville hatt på et anonymt nettforum eller på organisasjoners egne informasjonskanaler. Der noen ser troll sprekke i sola, ser kanskje andre troll skinne i sola? Det vil si at det noen oppfatter som en elendig debattinnsats, kan imponere mange andre, særlig dersom de allerede er på vei til å få litt fremmedfiendtlige holdninger, og ser noen forfekte dette i vanlige medier. Slik kan ekstreme meningers eksponering i media «rekruttere» flere til de ekstreme gruppene, og dermed muligens ha en radikaliserende effekt på samfunnet. Kanskje er det bedre å ha en liten gruppe på 50 mennesker med ekstreme meninger, fortiede og radikaliserte, som politiet kan følge med på, enn å la denne gruppen tilpasse retorikken sin til offentligheten og vokse seg til å bli 5000 mennesker med like ekstreme meninger, bare med en litt finere innpakning? Kanskje er det bedre å nekte en høyreekstrem plass i mediene og risikere at han forblir sint, radikalisert og med en følelse av å ha samfunnet mot seg, enn å slippe ideene hans til i debatten, og med dette flytte grensene for hva som er greit å akseptere i debatt.

I dag vil man ikke slippe til i norsk media for å diskutere om hvite mennesker er mer verdt enn svarte mennesker, fordi det er noe offentligheten har blitt enige om at ikke er opp for diskusjon. De fleste vil se på dette som en sunn grense, selv om den teknisk sett ekskluderer en og annen rasist i landet vårt fra å få ytringen sin på trykk. Å ha og beholde grenser for hva man kan diskutere i den offentlige debatten, særlig på temaer som handler om menneskers tro, legning, hudfarge og kjønn, fører nok til svært mye positivt, og bør derfor kanskje ikke flyttes. Og å invitere mennesker som har et klart syn på bestemte menneskegrupper ut ifra disse kategoriene, er kanskje å flytte dem?

Mange har nemlig i løpet av tiden etter 22. juli, påpekt at grensene i Norges debattklima har blitt flyttet. Mange mener at i et forsøk på å ivareta ytringsfrihet og å la trollene sprekke i sola, så har høyreekstreme og nært beslektede meninger i større grad enn før, fått lov til å styre debatter om innvandring og integrering. Dermed har tankesett som islamofobi blitt mer akseptert i samfunnet, bare åpenbart i en mer moderat form enn Breivik sin. Jeg synes det er synd om vi i frykt for mer terror i samfunnet, skal normalisere hatefulle ideer og gi dem større spillerom i den offentlige debatten. Det er synd om vi i frykt for å la høyreekstremes terror vinne, lar høyreekstremes tankesett vinne. Er dette en gang mulig, å bare la en av delene vinne? Er ord og handling alltid så atskilt? Grunnlaget for terrorhandlinger kommer jo fra et tankesett, og hvis vi tillater at et slikt tankesett spres til flere, kan det kanskje på sikt føre til mer terror? Kanskje lar vi derfor også høyreekstremes terror vinne, ved å gi tankesettet deres mer plass?

Dette er vanskelige spørsmål, men det er derfor de må diskuteres så mye mer enn det de gjør. Kanskje har alle stemmene som roper etter et politisk oppgjør etter 22.juli rett, ettersom jeg sjeldent ser dyptgående diskusjoner om disse tingene der alle deler av det politiske spekteret er representert. Er det ikke rart at vi i løpet av de siste ti årene, ikke har jobbet hardere for å finne svar på spørsmål som dette, at vi ikke har jobbet hardere for å finne en måte å forhindre ekstreme tankesett og terror fra å vokse? Burde vi ikke har hatt enda flere diskusjoner om hvilket ansvar som ligger i å ytre seg? Det har flere ganger kommet anklager mot visse politikere om at de har brukt farlig, Breivik-lignende retorikk for å uttrykke seg, og hver gang har de beklaget seg, før det samme skjer igjen. En større samtale om disse tingene kommer ikke. Hvorfor? Kanskje er det noen som tjener på at samtalen uteblir, kanskje er det for mye annet å ta tak i? Kanskje har mange fortsatt berøringsangst for å snakke om 22. juli, kanskje har mange prøvd så hardt å legge det bak seg, at man ikke vil snakke om det? Kanskje har man lengtet så mye tilbake til samfunnet før 22.juli, at man har latt være å ta byrden av å snakke ut om det?

Da jeg var på Utøya, fikk jeg muligheten til å le, bade, snakke med nye venner og å gå kjærlighetsstien med hjerter i øynene, slik som alle ungdommene fikk gjøre før 22.juli. Breivik klarte ikke å gjøre Utøya til et helvete for godt, nå er det igjen fredelig og vakkert. AUF og annen ungdom har tatt Utøya tilbake, de lot ikke Breivik vinne. Men samtidig som de gir unge muligheten til å nyte stedet uten å tenke på alt det forferdelige som skjedde der, lar de oss ikke glemme det. For det er fortsatt mulig å se blodsporene og kulehullene i Kafebygget og bli minnet på hvilken kraft hat kan ha. Man går fortsatt og ser på minnesmerket, de 69 navnene på mennesker som aldri vil komme tilbake igjen. Utøya brukes som et læresenter for demokrati og forebygging av ekstremisme, til å få unge til å reflektere rundt hatytringer, retorikk, terror og ytringsfrihet, og sammenhengen mellom alt dette. De har altså klart å oppnå en slags gyllen balanse på Utøya, en balanse mellom å leve som før angrepet, men likevel å ikke glemme det. Det samme må vi gjøre i resten av samfunnet. Vi kan ikke la være å snakke om 22.juli og temaene som hører med, selv ikke ti år etter. Vi kan ikke glemme det som skjedde eller droppe å snakke om det for å komme oss videre. Vi må reflektere og diskutere for å komme oss videre. Vi trenger et oppgjør etter 22.juli, et oppgjør med samfunnets manglende samtale rundt ekstremisme og hat, hvordan det kan normaliseres, og hvordan det kan forebygges. Vi kan ikke la hatet falle i bakgrunnen, og vi kan ikke lukke øynene.