Bare et ord?

«Det er bare ord», sier de. Bare ord. Som om noe slikt finnes. Statsministeren følger som regel opp. «Jeg ville ikke valgt akkurat de ordene», men ellers er det ingenting å utsette på uttalelser hennes selvvalgte statsråder har ytret. For det er jo bare ord. Akkurat som fagfornyelse og tverrfaglige temaer. Eller folkehelse og livsmestring. Bærekraftig utvikling. Demokrati og medborgerskap. Alt er jo bare ord. Og det er nettopp det som bekymrer meg. Når våre øverste ledere ikke forstår verken kraften i språket eller dens funksjon for både enkeltmennesket og samfunnet, så er vi på villspor. Når politikerforakt herjer, demokratier vakler, klimaet brister og enkeltmennesker kjenner at livet er for tungt å bære, så er det kanskje fordi vi tar språket for gitt. For ord er aldri bare ord. Ord bærer i seg drømmer, muligheter, håp, sorg, felleskap, trøst, trygghet og skaperkraft. Alle ingredienser i et sterkt og varmt samfunn. Men om ikke statsministeren og de andre politikerne der oppe på toppen forstår viktigheten av språk og ordene vi ytrer, så har vi heldigvis norsklærerne. De som vokter språket. De som forstår at språk og ord er det som binder sammen alt, fra enkeltmenneskets indre liv til storsamfunnets utvikling. Og med seg i verktøykassa har de det viktigste verktøyet av dem alle: skjønnlitteraturen.

Ok, jeg bør selvfølgelig informere om at jeg er en smule inhabil. Som forfatterdebutant har jeg kanskje et ønske om å legitimere behovet for min egen litteratur, men uavhengig av det er jeg hellig overbevist om at løsningen på mange av de utfordringene vi ser i samfunnet, ligger nettopp i å ta tilbake språket. Det finnes selvfølgelig flere måter å snakke om språk på, for språk forekommer i mange ulike former. Men i dette tilfellet er det individets indre språk i møtet med samfunnets felles språk, og hvordan disse to er gjensidig avhengig av hverandre, som det dreier seg om. Det er nettopp denne forståelsen som ofte mangler i skoleverket, der vi stresser med å komme i havn med alle kompetansemål i alle disse fagene. Som om det er det som er viktig. Nå skal ikke jeg si at det er uviktig, men det spiller liksom ingen rolle om folk gjør det godt i fagene på skolen, om det mest grunnleggende i det å være menneske ikke er på plass. Vi zoomer liksom inn på byggverket som mennesket er, og ser at vegger, vinduer, dører og gulv isolert sett funker, akkurat som vi gjør i skolefagene, men går man litt lenger ut, ser man at grunnmuren vakler hos noen. Våren 2019, en liten stund etter at Stoltenberg-utvalget hadde kommet med sin rapport om kjønnsforskjellene i norsk skole, der guttene framsto som de store taperne, møtte jeg en gammel kollega. Hen var nå rektor ved en barneskole og rista bare på hodet av debatten som raste. En rask kikk på Ungdata tydet på at gutta både trivdes bedre enn jentene på skolen og hadde det generelt bedre med seg selv. Det fantes ikke noe gutteproblem i norsk skole, mente hen. Omtrent samtidig som dette hadde jeg gitt ut debutromanen min, Bare spille ball, der ambisjonen var å få gutter som aldri leser, til å lese. Og i møtet med ungdommer, mens jeg reiste rundt og formidlet boka, snakket jeg nettopp om hvordan utvikling av språket vårt, det indre og det ytre, er avgjørende for hvor gode liv vi lever. Spesielt gjaldt dette gutta, sa jeg. De gutta som enten er glade eller sinte, men som aldri er noe i mellom. De gutta der, de trenger et emosjonelt ordforråd. De gutta trenger dette indre språket. De gutta trenger skjønnlitteratur. Men hadde jeg tatt feil? Var det slik at det uansett ordna seg for de gutta? Selv om de knapt nok leste bøker og gjorde det dårligere på skolen? I hodet mitt hørte jeg ordene til rektoren, samtidig som selvmordsstatistikken stanget mot påstanden om at gutta bare hadde det fint. To tredjedeler av alle som begår selvmord, er menn. Halvparten av disse er under 47 år. Unge menn som ikke lenger ser noe poeng i å leve. Det slo meg at det kanskje finnes en sammenheng mellom resultatene i Ungdata, der gutta tilsynelatende ikke har noen særlige utfordringer, og mangelen på dette emosjonelle språket. Evnen til å gi uttrykk for svakhet. Kanskje skyldes dette tanken om at det er «bare ord». En mangel på bevissthet om hva språket betyr for oss som mennesker og samfunn. Ikke evnen til å lese eller gjøre det godt på skolen nødvendigvis, men evnen til å bygge verden gjennom språket sitt. Kanskje er det noe som mangler her, spesielt hos gutta.

Da jeg jobbet ved en spesialskole for elever med spesielt vanskelig problematferd, ga det meg et nytt perspektiv på språk, sosiale forskjeller og deltagelse i samfunnet. Elevene var fine gutter, ja, for det var for det meste gutter, som et eller annet sted på veien ikke fikk det til å funke. Og felles for dem alle? Språket. Eller mangelen på det. Disse var de vanskeligste og mest voldelige elevene i skoleverket, men det handlet ikke nødvendigvis om et iboende ønske om å være voldelig. Nei, de fleste situasjonene oppsto som en konsekvens av et mangelfullt språk, så mangelfullt at det var vanskelig for en høyt utdannet lærer å forstå at det var det som var den utløsende årsaken. Det var utenkelig at disse elevene ikke forsto helt grunnleggende begreper og sosiale spilleregler, de hadde tross alt gått på skolen i flere år. Men slik var det. De var språkløse. Og med det mislyktes de faglig. Sosialt. Menneskelig. Helt til det punktet hvor de sto i fare for å forsvinne ut av samfunnet vi andre er en del av.

Språket skulle jo vært byggeklosser for disse guttene, flyttbare klosser som hele tiden ble til nye byggverk. En måte å oppdage verden på. Både den indre verden i eget hode og den ytre verden de skulle være en del av. En oppdagelsesferd i eget sinn og følelsesliv. Men i stedet startet mange av dem på en skole som tok for gitt at språket allerede var på plass, for at læring skulle kunne skje. Som om språket var noe eget, adskilt fra faglig læring. En skole der det hastet med å rekke gjennom alt man skulle lære i alle de forskjellige fagene. Ingen tid å miste. Ingen tid å sløse på «bare ord». Og slik ble disse gutta sittende igjen på bakken mens de så klassekameratene sitte øverst på en mur som ble bygget høyere og høyere. De som hadde med seg egne klosser fra start, fikk være med på moroa, sitte på toppen, hoppe ned på andre siden og oppdage alt verden hadde å by på. Bygge nye ting. Oppdage nye klosser. Samtidig satt disse gutta igjen på andre siden av muren, og ingen kunne få dem til å forstå at muren foran dem besto av klosser som kunne flyttes, slik at de også kunne komme seg til andre siden. Men i stedet for å ta oss tiden til å hjelpe dem med å dekonstruere den enorme muren foran seg, hastet det med å få alle elevene videre til neste nivå. Da er det enklere å bare kaste disse nye, mer avanserte byggeklossene tilbake over muren til de som satt igjen. Men når folk kaster ting på deg, uten at du forstår hvorfor du trenger disse klossene eller at intensjonen er god, så skaper det gjerne frustrasjon. Det var kanskje ikke så rart at gutta som satt igjen på andre siden av muren, var sinte.

Det skal selvfølgelig legges til at en del av disse elevene hadde flere utfordringer enn bare det språklige, men uten språk til å forstå både seg selv og verden rundt seg ble ikke oppgaven med å takle livet enklere. Og det finnes en sammenheng mellom de gutta som ikke utvikler det indre, emosjonelle språket sitt, og utviklingen av samfunnet vårt. En episode av Trygdekontoret på NRK våren 2019 handlet om nettopp verdiløse menn. I panelet satt blant annet en ung mann som identifiserte seg som en såkalt incel. Incel er en forkortelse for begrepet «involuntary celibates», og fenomenet dreier seg om menn, ofte unge, som gjerne vil være seksuelt aktive, men som sliter med å få seg noe. Den unge mannen som var gjest i Trygdekontoret, satte ord på hvorfor det var slik. Han påpekte at han selv hadde dårlig genetikk, at han var en taper, og at jenter hadde en helt spesifikk preferanse på menn. Bekreftelse på denne teorien fikk han på diverse forumer på internett, der menn i lignende situasjoner bekreftet det verdensbildet han hadde. Som om de levde i en statisk situasjon. Noe uforanderlig. For disse gutta var språket en måte å låse fast verden på. En måte å begrense på. Svart og hvitt. Som om språket var mursteiner som måtte sementeres fast og bli til lukkede rom. Ikke som disse treklossene som kan flyttes og konstrueres til nye rom. Også her vil man noen ganger lukke seg inn i et rom, man vil stå fast og det er frustrerende. Men så lenge man forstår språkets muligheter, kan man bare bygge om. Men noen av de gutta som har sementert seg fast, har ikke denne forståelsen av språket. Dermed bruker de denne frustrasjonen til å bygge opp et hat og et ønske om å rive hele skiten. Slik fungerer disse destruktive kreftene. Det er ikke så lang vei fra frustrerte, språkløse gutter til de som vil ødelegge samfunnet og de demokratiske systemene. Eller til de som ikke lenger orker å leve. De har murt seg inne. Da er slegga i form av resignasjon, hat, frustrasjon og vold for noen den eneste utvei. Og for dem oppleves det kanskje enklere slik. Men poenget med språk er ikke å låse det fast. Ikke å mure seg inn i en bestemt oppfatning. Poenget med språk er at hvis vi tør å flytte på byggeklossene, teste ut nye måter å se verden på, ja, så utvikler vi oss. Utvikling kan gjøre vondt. Som å stange hodet i en mur, for å bryte gjennom til nye rom og dermed se verden på en ny måte. Eller som å bli avvist av ei jente. Det er kanskje lettere å avfinne seg med det og fastslå at slik er det bare, men det er aldri bare slik. Men dette er ikke disse guttas egen feil.

Nå er det ikke sikkert at alle disse gutta var eller er skoletapere. Kanskje var de faglig dyktige. Kanskje svarte de positivt på Ungdata-undersøkelser. Likevel skurrer det. Kanskje skyldes det en systematisk mangel på forståelse av hva språket skal være i samfunnet vårt. Hva språklighet betyr for den enkelte i jobben med å bli et helt menneske. Det starter hjemme. Med foreldre som snakker med sine barn. Som hjelper barnet med å utvikle et følelsesmessig register. Vi vet at det ikke er på langt nær alle barn som har denne kontakten med sine foreldre. I disse dager handler det kanskje i mindre grad om sosioøkonomiske forhold. De fleste norske barn er i dag materielt tilfredsstilt, men emosjonelt er nok en del overlatt til seg selv. Utviklingen fortsetter i skoleverket, der det finnes rom og mulighet for å hente igjen mye. Gi barna dette språket de så sårt trenger. Men der er språket redusert til et verktøy utelukkende til å forstå den ytre verden. Fagene. Ikke på grunn av den enkelte lærer. De fleste lærer jeg kjenner, brenner for de unge menneskene de er satt til å følge, det er bare det at det finnes så lite handlingsrom. Det er bare slik systemet er. Og dermed blir språket bare noe som deler verden inn i rett eller galt, det som kan måles. Språk er ikke lenger noe vi bruker til å skape verden eller til å forstå oss selv i relasjon med verden rundt oss. Slik deles vi inn i de som behersker det riktige språket, og de som tar feil. Men hvem har bestemt hva som er rett? Og hva som er galt? Hvem har bestemt hva som skal måles? De færreste skoletapere setter seg ned og skriver kronikker. De færreste skoletapere utdanner seg til lærere og til et forlenget liv i systemet som har sviktet dem.

Etablerte sannheter er etablert av noen, og det er ofte noen som behersker språket. I skolen snakker vi ofte om pendelen som svinger. Den går frem og tilbake mellom forskjellige måter å tenke skole på, og dermed tror vi skolen er i utvikling. Men rekkevidden til denne pendelen er begrenset, og på begge sider befinner det seg stort sett folk som har behersket skolen. Som liker det skolske. Lærere og politikere. Og slik blir det, fordi de som mener noe annet, har ikke tilgang til det språket som gir makt til å påvirke. Og det er her sammenhengen mellom det å utvikle det enkelte menneskets indre språk og et sterkt demokrati finnes. For det er ikke så rart at vi har en skole som er preget av å sortere i rett og galt, når vi har politikere i dette landet som også i stor grad ikke skjønner språkets funksjon. Politikere som også er mest opptatt av å sementere fast verden i rett og galt, som om det finnes noe som er «rett» i et dynamisk og mangfoldig samfunn.

Språket som egentlig er denne magiske, bøyelige saken, som bærer i seg kraften til å skape. I språket der selve tanken tar bolig. Ideer formes og endres. Språket skal ikke fanges, settes i bur, spikres fast. Dele inn i rett og galt. Nei, språket skal formes og bevege seg, og slik skal det bevege oss. Endre oss. Som individer. Og som samfunn. I motstand og i medvind. Når de stemmeløse oppdager sine stemmer og en aksept for å bruke den, vil det også endre demokratiet vårt. Mangfold i den offentlige debatten er en forutsetning for et velfungerende samfunn. Da blir språket levende og driver oss videre, og debatt handler om å løfte ulike ideer, og gjennom både ytre og indre språk forme nye og bedre løsninger. Ikke å vinne fram med en fastlåst tanke. Men så lenge språk er makt, vil noen forsøke å eie denne. Slik har vi fått en skole som begrenser språket. Som er opptatt av å bekrefte det som allerede eksisterer, og derigjennom forsterke posisjonene som allerede ligger der. Slik gjør vi skolen mer avansert, språket mer komplisert og utilgjengelig. Akkurat som politikken. Kronikkskrivere avler nye kronikkskrivere. Og de som ikke skriver kronikker, får klare seg selv.

Det er fort gjort å bli konspiratorisk. At alt dette er en sammensvergelse for å holde enkelte unna makta. Det er neppe riktig. Kanskje er det mer nærliggende å tro at med utviklingen av samfunnet til et langt mer komplekst og komplisert sted har det også blitt satt større krav til faglighet for å drive utviklingen videre. Vi trenger eksperter. Men kanskje er det fordi vi har beveget oss så langt, at vi har glemt betydningen av språket. At vi tar det for gitt. Ja, vi vet alle at det er et nyttig verktøy til å forstå og forklare verden, men det virker som om vi har glemt at språket også er det som former og skaper verden. Vår ytre verden og vår indre verden, og hvordan disse to er gjensidig avhengig av hverandre. For mennesker som har et rikt indre språk til å forme og bearbeide den verdenen de opplever og hvordan de opplever seg selv, blir ofte trygge mennesker. Altså, ikke mennesker uten utfordringer og problemer, men mennesker som har evnen til å bearbeide og endre, flytte på byggeklossene sine. Og trygge mennesker tør ofte å bruke stemmen sin. Trygge mennesker finner gjerne sin vei i livet, enten de blir ingeniør eller snekker eller renholder. Men hopper vi bukk over dette i jakten på enda mer faglighet og skolskhet, så mister vi noe. Glemmer vi hvorfor det er så viktig å utvikle dette indre språket, ja, hvorfor det er helt essensielt for oss som mennesker, så kommer vi til å miste mange på veien. Tar vi det derimot på alvor og løfter språket, på alle nivåer, så får vi kanskje med oss flere. Og dess større mangfold vi har i den offentlige samtalen, jo bedre løsninger får vi. Men hvorfor er da fiksjon og skjønnlitteratur så viktig i dette arbeidet? Hvorfor er norsklæreren helt sentral?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye over dette. At skjønnlitteratur, fiksjonen, faktisk har en sentral plass i utviklingen av et oppegående demokrati. Så skrev jeg bok selv, og kanskje er det å ta seg vel selvhøytidelig ved å hevde at det at jeg skriver, er det som bærer samfunnets ve og vel. Men jeg tror faktisk på det. At denne broen mellom utviklingen av vårt indre språk og utviklingen av samfunnet og fellesskapet starter med språkets uendelige muligheter. Og det er i fiksjonen disse egenskapene i aller høyeste grad kommer til sin rett. De utvider rett og slett vår evne til å se verden, og de får oss til å se sammenhenger og tenke tanker vi ikke har tenkt før. Både på et indre plan og på det ytre. La meg ta et eksempel fra filmfestivalen Kosmorama i Trondheim i 2018. På den tiden jobbet jeg med NRK-serien «Heimebane», som handlet om den første kvinnelige treneren for et herrelag i Eliteserien i fotball. Før visningen av et par episoder i sesong 1 av serien snakket en av seriens produsenter, Yngve Sæther, om hvorfor og hvordan en tv-serie kunne endre samfunnet. Heimebane hadde blitt kritisert av enkelte for å være urealistisk, da en kvinne neppe kunne bli trener i en eliteserieklubb. Han viste til den amerikanske tv-serien «24» der en av karakterene i serien var den amerikanske presidenten. I serien var han svart. Noen år senere ble Barack Obama valgt til den første svarte presidenten i USA. Det handlet neppe bare om tv-serien, men fiksjonen gjorde oss i stand til å se for oss noe som aldri hadde vært, sa Sæther den gang. De ordene har festet seg. For fiksjonen er et slags fristed for språket, og for virkeligheten. Der kan tanker testes ut, uten risiko. Enten det er store samfunnsmessige ideer eller noe dypt menneskelig. En historie som en ung mann kan kjenne seg igjen i eller bli utfordret i, uten at han må stå i ubehaget selv. Men når ubehaget kommer, finnes det plutselig et språk for å takle det. Og det er norsklæreren som må kjempe for dette. For språket. For fiksjonen. For bøkene. Nettopp fordi det finnes intet rett eller galt i det å være menneske, bare en konstant flytting av byggeklosser. Prøving og feiling. Akkurat slik samfunnet og demokratiet vårt må være i stadig utvikling. Om vi som enkeltindivider ikke forstår viktigheten av språkets funksjon, så vil vi mure oss fast. Både som samfunn og enkeltmennesker. Og det er i møtet med muren at de destruktive kreftene tar form.

Det finnes ikke «bare ord». Det finnes ord. Ord som hjelper oss å finne mening i vår egen tilværelse. Som hjelper oss å finne felleskap, selv der mangfold og meninger bobler over. Hvis vi evner å løfte språket igjen og dets skapende funksjon, så blir ikke demokrati og medborgerskap bare ord i en læreplan som uansett glemmes i jakten på mer faglighet. For det finnes ingen faglighet uten språklighet. Og uten språklighet, ja, da finnes kanskje ingen menneskelighet.