Demokratiets dialektikk

”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.”¹ Det var enkelt sånn. Ordet, Jesus, Gud, det var, det var ingenting å lure på, ingenting å diskutere. Her fantes en sannhet, en fasit på hvordan livet skulle leves, en fasit på hva som var rett og galt. Så skulle man kanskje tro at Kirken stolte på at dens absolutte sannheter var hardføre nok til å tåle kritikk, men som vi vet var det motsatte tilfellet. I det Herrens år 1633 befant den italienske astronomen Galileo Galilei seg i et dominikanerkloster i Roma, der han, knelende på gulvet, ble tvunget til å sverge på at det er Sola som beveger seg i bane rundt Jorda, og ikke omvendt.² Denne selvfornektelsen har i ettertiden blitt stående som tidenes mest kjente akt av selvsensur. Og enda så absurd Kirkens innstilling her kan virke, er det, som vi skal se, langt nærmere regelen enn unntaket. For det truslene fra Kirkens menn først og fremst var et produkt av, var deres absolutte overbevisning og prinsippfasthet i sitt verdisyn, hvilket gjorde dem uimottakelige for enhver innvending mot disse. Det er mye som har endret seg siden 1600-tallet, det meste, vi nok mange si, men akkurat denne uimottakeligheten kan se ut til å ha blitt værende iblant oss. For Kirkens del vant de denne gangen, men slaget var likevel tapt. Jorda begynte å kretse rundt Sola også for folk flest, og snart var den ikke lenger 6000 år gammel, men flere millioner. Kirkens tidligere sannheter om Gud og skapelsen ble med andre ord forkastet, og nye sannheter kom inn. Men dette er de vitenskapelige, de man kan observere gjennom en teleskoplinse eller ved karbondatering. Hva så med de øvrige av Kirkens sannheter? Sannheten om godt og ondt, om rett og galt?

”Gud er død”, og med ham forsvant maktens og moralens fremste forankringspunkt. Igjen står menneskene, og det er nå opp til oss å ”dømme levende og døde”. Hvordan skal vi så dømme? Hva er nå de universelle verdiene vi skal rette oss etter? Vi liker å tenke på moralen som noe som eksisterer utenfor menneskene, noe absolutt som vi kan påkalle, for så å rette oss etter. Sannheten er at samvittigheten finnes i hver enkelt, og det er summen av alle disse samvittighetene som bestemmer et samfunns moral. Noen annen kilde finnes ikke, og det er derfor vi trenger demokratiet – for at denne summen skal bli synlig. Således er massene blitt maktens nye forankringspunkt. Sannheten i ethvert samfunn er dermed fastsatt av majoriteten av individene som utgjør samfunnet. Denne majoriteten er imidlertid ingen fast størrelse. For hver generasjon skiftes en del av den ut, og med det noen av de meningene og holdningene som finnes i den. Dermed forandres også sannhetene og verdiene gradvis ettersom historien beveger seg framover. Ordet finnes fortsatt, og vi retter oss etter det, men det omskrives til stadighet. Til dette trengs ytringsfriheten, den enkeltes rett til å ytre sine meninger på tross av majoritetens motsigelser mot disse. Den meningsbrytningen dette fører med seg hyller vi i dag, for det er takket være den at verdiene forbedres og at samfunnet stadig beveger seg framover.

Disse ordene, forbedring og bevegelse framover, er på mange måter det moderne menneskets syn på historien i et nøtteskall. Mens man i tidligere tider vendte blikket bakover og så mot de fordums tiders store imperier, som man med sin sykliske tidsforståelse forventet ville gjenoppstå, er det med forakt vi i dag tenker på de verdier og normer som preget de samfunnene vi har utviklet oss fra. Ja, så visst er det mange som skuler misbilligende mot teknologiske nyvinninger og sosiale medier, men de er få som tenker nostalgisk tilbake på slaveri og arrangerte ekteskap i Norge. Vi mener altså å være vitne til en stadig utvikling framover, og ikke bare vitner, for hva annet skulle drevet denne utviklingen om ikke menneskene selv? Bak denne troen på utviklingen, i kombinasjon med dyrkelsen av demokratiet og ytringsfriheten, finner vi muligens, om enn ubevisst, en tro på noe som kan minne om Hegels dialektiske system. Vi tror på en demokratiets dialektikk. Gjennom argumenter og motargumenter, teser og antiteser, vil vi stadig bevege oss framover mot den ypperste syntese. For hver avgjorte debatt beveger vi oss ett steg videre, hver nye konklusjon blir til en ny tese som vi bygger videre på, verdiene revideres og forbedres, og veien går framover mot en høyere verdensorden, uten mulighet for å snu.

Problemet oppstår når vi så støter på ideer eller holdninger som vi ikke engang er villige vil å akseptere som antiteser. I dag vil dette være holdninger som går imot for eksempel prinsippet om likeverd, som trolig er det prinsippet vi holder høyest i dagens norske samfunn. Vi er komplett uimottagelige for ”argumenter” for at funksjonshemmede er mindreverdige, at mentalt syke burde tvangssteriliseres eller at jøder igjen burde nektes innpass i landet. (Så uimottagelige, faktisk, at mitt behov for å distansere meg fra disse er så stort at jeg her måtte sette hermetegn rundt ”argumenter”). Dette er holdninger som er så uforenelige med de verdiene vi anser for å være sanne, og som vi derfor føler at vi med absolutt sikkerhet kan avfeie som svada. Utfordringen er også at det rett og slett er fordømt vanskelig å gjøre noe annet. Det er nok få ting vi identifiserer oss mer med enn vår egen samvittighet, våre verdier, hva vi oppfatter som ”godt” og ”ondt”. Å sette seg inn i, og å forstå, hvordan et motstridende verdisyn kan oppleves som riktig, er vanskelig, kanskje dypest sett umulig. Og å oppriktig vurdere muligheten for at det er en selv som tar feil, og de andre verdiene som er de «riktige», er om mulig enda vanskeligere. For eksempel dette arrangerte ekteskapet. For de aller fleste i Norge i dag er ekteskap ensbetydende med kjærlighet, og arrangerte ekteskap blir sett på som noe skadelig, noe som bør forhindres og forbys. Arrangerte ekteskap er noe som hører laverestående kulturer til, for hos oss er dette et tilbakelagt stadium, vi har beveget oss videre oppover i det dialektiske hierarkiet. Så bastante er vi i vår oppfatning av ekteskapet som noe kjærlighetsbasert, at vi nekter å i det hele tatt vurdere muligheten for noe annet. Her er vi som Kirken på 1600-tallet, der den eneste vesentlige forskjellen er hvilke sanksjoner vi tar i bruk for å hindre de uønskede holdningene fra å bre om seg.

Sanksjonene har gått fra å innebære lovløse trusler og vold, til deretter å være juridisk fundamentert, til de i dag i hovedsak er overlatt til det sosiale. Målet er imidlertid det samme: å sørge for at vedkommende heretter har vett til å sensurere seg selv. I dag, når det sosiale og relasjonene kanskje er viktigere enn noensinne, er det kanskje også her vi er aller mest sårbare. Nettopp derfor har den politiske korrektheten og meningsnormene så stor innflytelse, da avvik fra disse normene fort fører til fordømmelse og uthengning, vår tids kanskje største skrekk. En annen form for sanksjon, som tilsynelatende brer mer og mer om seg, er den som snarere enn å fokusere på ytringens opphavsmann dreier seg om den kritikken var rettet mot, og dens følelser. Vi hører til stadighet om folk som føler seg krenket, og det kan virke som om dette, de involvertes følelsesliv, blir et stadig viktigere element i den offentlige debatten. På den måten blir kritikkens opphavsmann gjort til mer enn en som ytrer seg i den offentlige debatten – han eller hun blir også gjort til en kynisk mobber. Det finnes ikke lenger noe klart skille mellom det saklige og det følelsesmessige, mellom det offentlige og det sosiale og relasjonene. Vi har erstattet de tidligere saklige og offentlige sanksjonene med de følelsesmessige og sosiale, og innbiller oss med det at ytringsfriheten er absolutt, ettersom enhver står fritt til å trekke seg ut av det sosiale. Dette er en uendelig naiv tanke, for det finnes knapt noe større tabu i dag enn det forbundet med fraværet av det sosiale hos den enkelte, men som tabuer flest snakker vi ikke mer om det, og soler oss heller i glansen av ytringsfrihetens fundament i loven.

Som med alt annet i samfunnet ser vi også dette i lys av dialektikken: våre sanksjoner har utviklet seg til det bedre, og de vi har utviklet oss fra ser vi nå ned på som usiviliserte og fremmede. Som et eksempel kan man se på karikaturstriden i 2005 og 2006, der noen karikaturtegninger av profeten Muhammed førte til voldsomme opptøyer i en rekke muslimske land. Tegningene ble opprinnelig trykket i danske Jyllands-Posten, og gjengitt i flere norske medier, blant annet i avisen Magazinet, som Vebjørn Selbekk var redaktør for.
Dette førte med seg voldsomme debatter om hvor grensen for ytringsfrihet går, og i 2006 gikk daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ut og beklaget karikaturene offentlig. Flagg var blitt brent, boikotter igangsatt og ambassader angrepet, men felles for dette var at alt foregikk utenfor Europas grenser, den geografiske avstanden var opprettholdt, og således også den kulturelle.³ Kanskje var det derfor vi klarte å se at det også bak volden fantes følelser, at den egentlig var et uttrykk for at noen var dypt krenket, uttrykt på måter som i dag er fjerne for oss, men som vi den gang så som en naturlig del av den kulturen den utspilte seg i. Kanskje var det derfor, kanskje var det av frykt, at mange den gang støttet Støre for hans diplomatiske innstilling og hans oppfordring om selvsensur for å hindre krenkelser. Noe lignende ville vært utenkelig i kjølvannet av angrepet mot Charlie Hebdo i januar i fjor – at den franske presidenten François Hollande skulle gått ut offentlig og beklaget de provoserende karikaturene. Nei, da var vi alle Charlie. Hvorfor? Muligens fordi volden plutselig befant seg innenfor vår egen kulturelle sfære, i Paris og i København. Den gikk med det fra å være et kulturfenomen til å bli en reell trussel, en barbarisk handling utført i vår ”høyerestående” kultur, og all empati for de krenkede falt bort.

Det kan virke som om vi i dagens samfunn er blitt blinde for voldens språk, vi forstår kun de rene følelsene, men disse, i tillegg til det sosiale og normene, er vi til gjengjeld mer enn villige til å føye oss etter. At dette er et hinder for ytringsfriheten er det liten tvil om, men spørsmålet er om menneskelige hensyn i enkelte tilfeller faktisk bør veie tyngre enn den enkeltes rett til å si sine meninger. Det er lett å si at ”et sted går grensen” for hva man bør kunne ytre, men langt vanskeligere er det å plassere den. Samtidig som aksepten for ”blasfemiske” karikaturtegninger er blitt større, har også aksepten for mer saklig kritikk av blant annet islam økt. Hege Storhaugs bok Islam, den 11. landeplage kommer stadig i nye opplag, og hun leder overlegent i VGs kåring av årets navn for 2015⁴. I tillegg rykker høyrepopulistiske partier fram på meningsmålingene rundt om i Europa, noe mange, meg selv inkludert, står og ser på med frykt. Forsiden på det polske magasinet wSieci viste for noen uker siden et bilde av en hvit kvinne drapert i EU-flagget, med tre par mørkhudede mannshender som røsket i henne mens hun skrek. Teksten lød: ”Islamsk voldtekt av Europa”, og ga klare assosiasjoner til nazistenes antisemittiske propaganda. Er det dette som er ”ytringsfrihetens pris” – et rasistisk Europa med en retorikk som tidvis gir assosiasjoner til Hitler?

Ja, der er kanskje det. Dette er antitesen til det såkalte godhetstyranniet. Dette er antitesen vi forsøkte å sensurere vekk fra den offentlige debatten ved fordømmelse, der vi forsøkte å gå rett fra tese til syntese. Hvorfor? Kanskje stoler vi ikke lenger på massene, kanskje stoler vi ikke lenger på ”demokratiets dialektikk”, på at flertallet alltid vil velge den beste løsningen, de riktige verdiene, og på den måten føre samfunnet videre framover. Det kan se ut som en fallitterklæring til demokratiet, for det er nettopp det sensur er. Men hva skal man så gjøre? Vil det alltid være klokest å la majoriteten bestemme? Jeg trenger knapt minne om det faktum at Hitler ble demokratisk valgt. Problemet er at ethvert menneske, ethvert samfunn, er blindt for sine egne moralske svakheter, og er derfor ute av stand til å forutsi hvilke av dets verdier som ikke lenger vil være holdbare i fremtiden. For 200 år siden virket det nok selvinnlysende for mange at ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget”, slik paragraf 2 i Grunnloven av 1814 slo fast, men vi priser oss i dag lykkelige for at noen den gang våget å trosse impulsen om selvsensur og gå imot folkeopinionen, for på den måten å endre den⁵. Enhver inngripen i dialektikken vil innebære at man gjør seg selv til moralske dommere også for fremtiden, og med hvilken rett gjør man det? Dialektikken vil stoppe opp, og resultatet er et statisk samfunn som risikerer å sitte fast med et skadelig moralsyn. Derfor bør vi ikke bare tillate ytringer som strider diametralt med vårt eget verdisyn, vi bør også oppfordre de som sitter med dem til å snakke høyt. Som samfunn er vi avhengige av disse meningene, vi er avhengige av antitesene for å kunne bevege oss videre framover mot syntesen. Og desto flere verdisyn vi har å velge mellom, desto større er sjansen for at det ”riktige” finnes iblant dem. For enda så fjern tanken kan virke, enda så vanskelig det er å erkjenne – Ordet er ikke absolutt, Ordet finnes i oss, og eksisterer ikke utenfor oss. Som alltid før vil Ordet gradvis omskrives, så la oss gjøre alt vi kan for at det omskrives til det beste.