§ 185: Hvorfor her, hvorfor nå og hvorfor slik

Hets og sjikane elever imellom er ikke uvanlig i dagens skole, og tøff språkbruk knyttet til bakgrunn og identitet kan være ødeleggende for undervisningen. Lærere og skoleledere har sagt at elevenes oppførsel lettere kunne vært korrigert med lovens autoritet i ryggen. Men er det realistisk å ha slike forhåpninger til loven?

De eldste kjente lovsamlingene stammer fra området som i dag er Irak, og er datert rundt 2000 år før Kristus. Til å begynne med var dette gudenes lover. De regulerte privat eiendomsrett, omsetning og det som handlet om straff. Fellesnevneren for disse steintavlene og dagens avanserte lovverk er autoriteten: Det ligger en form for makt bak dem. I Norge er det Stortinget, vår demokratisk valgte nasjonalforsamling, som vedtar lovene. Det er folkets lover, og oppslutningen om dem er stor. Er det noen som likevel ikke følger dem, kan borgerne gå til domstolen og få gjennomført det man har rett på. Lovene har dessuten en annen, mer overbyggende funksjon. De signaliserer et alvor – hit, men ikke lenger. Slik utgjør de en forutsigbar grense vi alle kan operere etter i hverdagene våre.

Men før lovene tas i bruk, ja før vi en gang tenker på dem eller vet om dem, så er det andre rammer som gjelder: normsett som etiske retningslinjer, egne moralske grener, folkeskikk, høflighet, skikk og bruk og så videre. Det ser man for eksempel ved at det er vanlig å ta avstand fra mobbing, utskjelling og språklig trakassering. Hvis noe drøyt blir sagt, tas det gjerne tak i uten å vise til loven. Moral og etikk, fornuft og anstendighet er blant det man da styrer etter. Hjelper ikke dette, er neste steg å se om loven sier noe om akkurat dette. For hatefulle ytringer er det tilfellet. Ifølge straffeloven § 185 er ikke slik språkbruk tillatt.

Paragrafen om hatefulle ytringer har i over 60 år vært en del av den norske straffeloven. Den aller første versjonen ble vedtatt av Stortinget i 1961, da som reaksjon på tiltakende antisemittisme verden over. Senere har andre konkrete hendelser og generelle utviklingstrekk gjort at en rekke lovendringer har vært nødvendig. Den siste ble foretatt rett før jul i 2020, da for å utvide vernet mot hatefulle ytringer til også å omfatte «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk». Formålet med paragrafen har likevel vært det samme hele veien: I tillegg til det åpenbart vonde i å være mottaker av stygge karakteristikker om ens person, herkomst, utseende, legning og liknende, handler kampen mot hatprat også om noe større enn den enkelte episode. Hets og grumsete språk skader samfunnet. Grov sjikane kan skape frykt og piske opp hat mot enkeltgrupper, og hatefulle ytringer kan gjøre at enkeltgrupper velger å trekke seg tilbake. Om mange vegrer seg for å delta i den offentlige debatten, svekkes både ytringsfrihet og demokrati. Det er for å verne dette at straffeloven § 185 finnes.

Når en ytring blir offentlig

Skal en konflikt løses ved hjelp av en lov, må så vel den dyktigste jurist som kvinnen og mannen i gata starte med den naturlige språklige forståelsen av paragrafen. Det må rett og slett leses grundig. Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen, som siden 2018 har vært Norges dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), har beskrevet prosessen slik: «Stort sett tar vi for oss den aktuelle paragrafen. Hva står det egentlig her? Hva menes med disse ordene, hvorfor er akkurat disse ordene valgt og hva kan vi slutte ut av dem?» Det enkle er forbausende ofte det beste. Skal man finne ut hva lovgiver har ment, så er det lurt å studere lovteksten nøye.

Straffeloven § 185 består av to avsnitt, eller ledd, som jurister gjerne sier. I det første leddet presenteres paragrafens tre grunnleggende bestanddeler – straff, skyldkrav og hva lovbruddet består i. Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler.

En begynnende klargjøring av lovtekstens innhold er hva som menes med «offentlig setter fram». Vanlig språklig forståelse tilsier at dette er utsagn som ytres ute i det fri. Det kan være både muntlige og skriftlige ytringer som dukker opp i media, fra talerstolen på folkemøter, i masseforsendelser gjennom posten og ellers i påhør av store forsamlinger. I forarbeidene til straffeloven er utgangspunktet at en ytring er offentlig når den er egnet til å nå rundt 20–30 personer. Samtidig er det uttalt at ytringen ikke nødvendigvis må ha nådd over 20, spørsmålet er om ytringen kan nå dette antallet. Det gjør at også ytringer på internett og i lukkede nettforum regnes for offentlige. En skillelinje går mellom epost én-til-én (ikke offentlig) og ytringer på Facebook og andre kommentarfelt (offentlig).

Hvem § 185 verner

I paragrafens andre ledd utdypes det hva lovbruddet består av: Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) seksuelle orientering, d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller e) nedsatte funksjonsevne. For det første må ytringen enten true, forhåne eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt. Dette må dessuten være rettet mot noen tilhørende en av de opplistede gruppene.

For å begynne med det siste, så er forbudet mot hets av akkurat disse gruppene knyttet til lovgivers ønske om en offentlighet med bred deltakelse. I forarbeidene er det uttalt at det er «uakseptabelt at noen grupper får begrenset sine muligheter og rettigheter i det norske samfunnet fordi de utsettes for rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn». At det er gruppene listet opp i punktene a–e som er vernet gjennom paragrafen, skyldes enten at historien har vist at nettopp disse trenger særskilt vern mot hatefulle ytringer, eller at utviklingen har gjort det nødvendig å utvide lovteksten til å omfatte nye grupper – slik tilfellet var da loven i fjor ble utvidet til også å gjelde transpersoner og andre med kjønnsidentitet eller -uttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger. Skal § 185 komme til bruk, må man altså stå over hatefulle ytringer mot noen av disse gruppene.

Et lite, men viktig poeng i paragrafen er formuleringen «overfor noen». Når ordlyden § 185 er at ytringen må være rettet mot «noen», indikerer det at loven omhandler kommentarer rettet mot en avgrenset gruppe og ikke om et emne. For eksempel kan man her se for seg at vurderingen blir en annen for ytringer utelukkende rettet mot islam enn om de helt eller delvis involverer hatprat om muslimer.

Hvilke hatefulle ytringer straffeloven forbyr

Neste steg i dekodingen av paragrafens andre ledd handler om lovtekstens mest sentrale vilkår, hva som faktisk menes med en diskriminerende eller hatefull ytring. Generelt sett er denne delen av lovteksten den det er vanskeligst å forstå det eksakte omfanget av. Å true og å fremme hat og forfølgelse er noe man til en viss grad skjønner, og kanskje «forhåne» også. Begrepet «ringeakt» er derimot språkbruk som ikke innbyr til intuitiv forståelse – selv om man i ordlister kan lete seg fram til at ordet betyr noe sånt som forakt, respektløshet eller nedlatenhet. Paragrafens vanskelige ord og den kronglete oppbyggingen gjør det ikke akkurat enkelt å vite hva som menes med hatefulle ytringer i straffelovens forstand. Ordlyden er for vag.

Dette er ikke noe unikt i vår lovgivningstradisjon. I jussen overlates veldig mye til nærmere tolkning. Norske lovtekster er sjelden spesielt ordrike. Det gjør at paragrafene i seg selv ikke gir svar på alle mulige detaljerte rettslige spørsmål som måtte dukke opp på området. Sånn må det nesten bli, fordi det er bortimot umulig å lage lovtekster med uttømmende oppramsinger av tilfeller som skal omfattes. Det gjelder i aller høyeste grad for hatefulle ytringer. Alternativet måtte i så fall vært at paragrafen listet opp hvilke ord og uttrykk som er straffbare. En slik løsning ville verken fanget opp språklig utvikling eller at kontekst gjør at likelydende ord og uttrykk kan få vidt forskjellig betydning når de tolkes.

For hatefulle ytringer har man derfor endt opp med en lovtekst der selve grensen ikke er oppgitt. Det er som om lovgiver heller enn å lage en lov som slår fast at man ikke må kjøre fortere enn 60 km/t, har vedtatt en lovtekst som sier at det er forbudt å kjøre for fort. Utfordringen er da å avgjøre hva som er for fort – i dette tilfellet: hva som her og nå regnes for å være en straffbar, hatefull ytring. Og slik det ofte er i jussen, er det opp til domstolene å vurdere hvor langt paragrafen rekker.

Høyesteretts vurderinger

Når det blir sagt at det er domstolene som skal trekke grensen, så handler det om hva Høyesterett gjør. Avgjørelser fra vår høyeste domstol er noe landets dommere og jurister må forholde seg til. Derfor er det svært interessant at Høyesterett i 2020 behandlet hele tre saker om straffeloven § 185. Det som ble uttalt der, kan dermed sies å være et solid utgangspunkt for å vite hvilke ytringer som er straffbare. I disse dommene sies det at vilkårene er at ytringene må være såkalt «kvalifisert krenkende» og innebære en «nedvurdering av menneskeverdet». Skal man avgjøre om en ytring har krysset disse grensene, er det til hjelp å vite at følgende tre ytringer ble vurdert straffbare (i velskrevne høyesterettsdommer som bør leses i sin helhet):

«ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!».
«Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.»
«kom deg tilbake til Afrika … jævla utlending»

Sistnevnte utsagn rettet mot en ung mann i en gatekjøkkenkø ble på Høyesteretts nettsider presentert som «den nedre grensen for hatefulle ytringer». Dommernes argumentasjon var at alminnelige tilhørere vil oppfatte ytringen som knyttet til hudfarge og afrikansk opprinnelse. Utsagnet «kom deg tilbake til Afrika … jævla utlending» ble vurdert som et verbalt personangrep knyttet til den fornærmedes hudfarge og etniske opprinnelse. Krenkelsen ble dessuten ansett som enda mer kvalifisert fordi utsagnene kom helt uten foranledning. Konklusjonen ble at ytringen var en grov nedvurdering av fornærmedes menneskeverd og at den dermed var straffbar etter straffeloven § 185.

Ytringen om «fandens svarte avkom» er også verdt å stoppe opp ved. Den dukket opp på en Facebook-tråd og var rettet mot den somalisk-norske poeten/samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Avsenderen mente riktignok at ytringen var straffri fordi den tok utgangspunkt i et politisk ordskifte, og derfor var vernet av ytringsfriheten. Dette ble kontant avslått av Høyesterett som i stedet trakk fram forskjellen mellom ytringer om sak/emne og ytringer om person, sånn apropos lovgivers bruk av «overfor noen» i straffeloven § 185. Det skal mye til for å straffe noen som ytrer seg kritisk om politikk eller religion i det frie, meningsdannende ordskiftet, mens det er tilsvarende svakere vern av kommentarer som går direkte på personer og deres bakgrunn. Dette har overføringsverdi til skoleelevenes hverdag. Nedsettende kommentarer om noens person/utseende/bakgrunn kan være straffbart, og slik kan innholdet i § 185 være en rettesnor for hvordan snakke til og med hverandre.

Gjennom Høyesteretts klare argumentasjon skjønner vi mer av grensene for straffbare hatefulle ytringer. Kunne tilsvarende forklaringer som de Høyesterett har kommet med, bli folkeopplysning og finne sin vei inn i lovteksten? Det ville vært et viktig steg på veien mot et bedre ytringsklima.