Å tale og tie: Kvinner som snakker til verden

Individ og borgere – og annenrangs borgere

Jeg. Hva er egentlig et jeg? Til det spørsmålet finnes det mange svar. Noen av disse svarene viser til en indre virkelighet og peker mot en rasjonell og emosjonell bevissthet som også fungerer ubevisst i form av drifter og instinkter. Andre svar peker i retning av et fysisk vesen som virker og handler i verden. Denne siste typen definisjon betrakter gjerne «jeg»-et som en borger, noe som vil si at vi ikke først og fremst ser på individet i seg selv, men som del av en større enhet. Statsborgerskap viser for eksempel til det rettslige båndet mellom en person og en stat, som både gir rettigheter og plikter. Hvis vi slår opp ordet «borger» i Det norske akademis ordbok, finner vi imidlertid også uttrykket «annenrangs borger», som peker på individer som er en del av det samme samfunnet, men som ikke innehar verken de samme rettighetene eller pliktene som andre.

Historisk sett kan vi si at én type annenrangs borgere har vært kvinner. I motsetning til menn har kvinners plikter typisk vært begrenset til hjemmet, og de har også i stor grad manglet de samme juridiske, sosiale og økonomiske rettigheter som store deler av den mannlige befolkningen. De har også manglet en offentlig stemme. Gjennom flere tusen år har det nemlig vært slik at det å heve sin egen røst og fremstå som et «jeg» eller et individ i offentligheten har vært et mannlig anliggende. Å snakke til verden og å drive med retoriske øvelser har faktisk ikke bare vært betraktet som en praksis forbeholdt menn, men som noe som er typisk for det å være mann. Som er blant de egenskapene som er med på å definere mannen som mann. Så hva skjer, da, om en kvinne prøver seg på offentlig tale? Hva blir konsekvensene av noe sånt? Og er offentlig tale fremdeles noe vi tenker på som grunnleggende maskulint?

Kvinnene må forsvare sin plass igjen og igjen

Tidlige eksempler på hva som skjer, finner vi i Homers episke dikt Odysseen (cirka 720 f.Kr.), hvor Penelope blir avbrutt av sin egen sønn Telemakhos når hun prøver å ytre seg offentlig, og får beskjed om at tale er mennenes anliggende og at hun umiddelbart skal trekke seg tilbake til rommet sitt. Et lignende syn finner vi i Det nye testamente hvor apostelen Paulus konstaterer at en kvinne først og fremst «skal være stille» og «underordne seg i alt» (1. Timoteus 2:12), noe som blant annet førte til at kvinner i årtusner både ble nektet talerett og adgang i det offentlige rom.

Faktisk er det ikke før langt ute på 1700-tallet at kvinner for alvor begynner å kreve plass og å heve stemmen sin. Dette var en periode da den industrielle revolusjonen var i full gang, og da nye ideer om det selvstendige menneskets suverene frihet strømmet gjennom det kulturelle og sosiale felleskapet. I denne perioden vokste særlig middelklassen seg mektigere og rikere, noe som førte til at kvinner fra dette segmentet begynte å tenke at det kanskje var på tide at de uttrykte sin mening om saker og ting. Derfor skrev kvinner romaner – selv om temaene de fikk lov til å snakke om, begrenset seg til hjemlige sysler – og noen kvinner satte også i gang med å forfatte filosofiske og samfunnsrelevante tekster. En av disse er den britiske forfatteren og filosofen Mary Wollstonecraft (1759–1797). Fordi hun selv manglet sosial rang og utdanning, var Wollstonecraft svært engasjert i kampen for at kvinner skulle få utdanning, samt juridiske og politiske rettigheter. I sitt mest kjente verk, Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792), gikk hun hardt til verks for å forklare hvordan kvinner ble konsekvent undertrykket. Hun angrep særlig tankene til den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778). I hans bok Emile argumenterte han for at det var biologiske forskjeller mellom gutter og jenter som gjorde det naturlig å gi dem forskjellig skolegang. Dette var Wollstonecraft dypt uenig i. I motsetning til Rousseau var hun overbevist om at selv om det fantes biologiske forskjeller, så var de intellektuelle, rasjonelle og emosjonelle evnene de samme hos både gutter og jenter. Den største forskjellen mellom kjønnene, konkluderte hun, var at gutter og menn hadde mye større frihet enn jenter og kvinner, noe som ga dem muligheten til å få mer ut av livet. Dette så videre Wollstonecraft som et stort samfunnsproblem. Et felleskap hvor det var mulig å behandle mennesker forskjellig basert på kjønn, var nemlig et felleskap som var ufritt for alle. En felles oppdragelse og skolegang for begge kjønn ville dermed komme både individet og samfunnet til gode.

Dette skrev altså Wollstonecraft i Et forsvar for kvinnens rettigheter, og responsen lot ikke vente på seg. Kritikerne beskrev Wollstonecraft som alt fra en filosofisk amatør til prostituert og monster, og stemmene som ønsket å uttrykke støtte, druknet snart i et hav av hat. Samtidig ble det etter hvert stadig tydeligere at Wollstonecraft ikke var alene om sine meninger. Utover 1800-tallet stilte stadig flere kvinner krav om at jenter og unge kvinner måtte få utdanning, bedre lønn og adgang til flere typer arbeid, og flere kvinner begynte å skrive tekster hvor vi finner lignende ideer som de Wollstonecraft presenterte i Et forsvar for kvinnens rettigheter. Et norsk eksempel er Camilla Collett (1813–1895), som med verket De stummes leir (1877) kritiserte mannlige forfattere for å fremstille kvinnen som underordnet mannen. Slik kan vi ikke ha det, konkluderte Collett, og forlangte endring. Disse stemmene vokste seg enda sterkere frem mot århundreskiftet, og i 1928 ga den engelske forfatteren Virginia Woolf (1882–1941) ut essayet Et eget rom, hvor hun kritiserer universitetenes utestengning av kvinner og understreker hvor avgjørende det er for en kvinnelig kunstner å besitte egne penger og et eget rom for å kunne skrive litteratur.

Et annet sentralt navn her er selvfølgelig Simone de Beauvoir (1908–1986), som i 1949 ga ut den feministiske klassikeren Det annet kjønn. Beauvoirs hovedpoeng er at samfunnet former kvinners «jeg» med det mål at de skal føle seg sekundære – eller som «den andre» – i forhold til menn. Det er slik, forklarte Beauvoir, at samfunnet får kvinner til å godta at de ikke har samme adgang til det kulturelle, politiske og økonomiske liv som menn, rett og slett fordi de føler seg mindre verdt. Forskjellene, fortsatte hun, mellom kvinner og menn, er ikke først og fremst biologiske. Forskjellene er kulturelle, og de er også utelukkende skapt av kulturen. Dette må vi endre her og nå. Mens mange var enige i Beauvoirs samfunnsanalyse, ble hun også, på samme måte som Wollstonecraft, hardt angrepet for sine ideer. Mange mente at hun burde giftet seg, stiftet familie og overlatt skriving og tenking til menn, og flere påstod at teoriene hennes bare var plagiat av tankene til partneren Jean-Paul Sartre. I forordet til den norske oversettelsen av Det annet kjønn forklarer professor Toril Moi at målet med denne typen kritikk var å skape et klima hvor det ville bli umulig å ta Beauvoir på alvor som intellektuell, noe man kan se tydelig i usaklige beskrivelser av henne som en «inntørket skolefrøken», «naiv sypike» eller til og med «en hund som tisser på Sartres bukser» (Beauvoir 2000, 24).

I dag er vel alt i orden?

I 2021 ser virkeligheten annerledes ut enn både i 720 før vår tidsregning, 1797 og 1949. I store deler av verden er kvinner formelt sett like frie som menn og har like stor anledning til å uttale seg offentlig. Samtidig peker Toril Moi på at latterliggjøringen av Beauvoir faktisk fremdeles til en viss grad synes å prege synet på henne i Frankrike. Moi sier Beauvoir har hatt overraskende lav status blant intellektuelle i hjemlandet, og viser blant annet til at i perioden mellom 1980 og 1998 kom det ikke ut en eneste seriøs bok om henne (2000, 25). Denne underlig lave statusen er videre ikke bare å finne i Frankrike. Den eneste engelske oversettelsen av Det annet kjønn ble utført av en zoolog (!) ved navn H.M. Parshley i 1952. Denne bærer preg av at Parshley har misforstått en god del av begrepene og tankene til Beauvoir, noe som igjen har ført til at hun gjerne er blitt feillest i den engelsktalende delen av verden. På norsk fikk vi videre ikke en god, fullstendig oversettelse før i år 2000.

Det finnes også andre eksempler på at verken anledningen til å tale eller responsen er lik for kvinner og menn. Stadig vekk hører vi om kvinner i offentligheten som blir angrepet, hysjet på eller tvunget til å tie. Et amerikansk eksempel er fra 2017, da det amerikanske Senatet nektet senator Elizabeth Warren å lese opp et brev skrevet av Coretta Scott King, enken etter Martin Luther King jr. I brevet kom King med krass kritikk av senator Jeff Sessions, som den gang var aktuell som USAs neste justisminister, og påpekte at han var kommet med rasistiske utspill som ikke hørte hjemme i rettssystemet. Warren ble først avbrutt i opplesningen, og deretter fulgte en avstemning som beordret henne til å forholde seg stille under resten av høringen. Det var i den anledningen at Mitch McConnell, Republikanernes leder i Senatet, kom med følgende uttalelse: «Hun ble advart. Hun ble gitt en forklaring. Men hun fortsatte.»

I Norge er kanskje den største trusselen mot kvinners – og jenters – tale i offentligheten netthets. Riktignok viser dokumentasjon samlet av Amnesty International at kvinner ikke nødvendigvis utsettes for mer netthets enn menn, men det som skjer, er at de oftere angripes fordi de er kvinner, og hetsen mot dem er ofte personlig, truende eller seksualisert. Dette er også noe professor Mary Beard tar opp i boken Kvinner og makt (2019), hvor hun forklarer at netthets mot kvinner synes å komme ikke på grunnlag av hva de sier, men at de i det hele tatt sier det. Noe som for øvrig passer godt overens med innholdet i hetsen, som altså ofte inneholder trusler om voldtekt eller drap, eller kort og godt sier «hold kjeft, kjerring».

Problemet er ikke hva kvinner sier, men at de i det hele tatt sier noe

Da Simone de Beauvoir ga ut Det annet kjønn, understrekte hun at analysene hennes var tidsbestemt og «gitt dagens utdannelse og skikker» (Beauvoir 2000, 323). Med nåtidens utdannelse, normer og det som gjerne kalles «wokeness», er det mye som ser lysere ut. I Norge kan kvinner uttale seg i offentligheten, kvinner kan skrive romaner om andre tema enn det å være mor eller kone, og kvinner kan utvikle en forståelse av seg selv og verden som ikke begrenses av krav om «kvinnelighet» eller «femininitet». Likevel er disse to eksemplene som nevnes til slutt, tegn på at det fremdeles er mer lerret å bleke. For det kan synes som det å være et en fullverdig borger i det offentlige rom fremdeles står i en viss konflikt med det å være kvinne.

Siden 2017 har uttrykket «Nevertheless, she persisted» – som viser til Mitch McConnells utsagn «Hun ble gitt en forklaring. Men hun fortsatte» – blitt tatt i bruk av feministbevegelsen i USA, som en oppmuntring til kvinner om å fortsette å bryte grenser og snakke offentlig og ikke godta å bli tvunget til stillhet, hetset eller ignorert. I et amerikansk perspektiv kan dette også betraktes som en oppfordring til å være mindre høflig. I en artikkel i The Huffington Post fra 2015 med tittelen «10 words every girl should learn» forklarer journalist Soraya Chemaly hvordan amerikanske jenter først og fremst oppdras til å være høflige. Chemaly viser til forskning som konstaterer at jenter utdannes i å vente på tur, lytte oppmerksomt, ikke banne og la være å avbryte, mens gutter får rom til å gjøre det motsatte. Konsekvensen er ikke bare at jenter oppfører seg høflig og forsiktig, men at de tar lærdommen innover seg og gjør den til en del av sitt «jeg» – eller sin personlighet. På den måten fortsetter de dermed å tenke på seg selv som «den andre». Den som er litt mindre verdt, og som bør holde munn. Dette må vi legge bak oss. Å være kvinne er å være fullverdig borger. Det vil si å ta plass. Det vil si å snakke høyt, lenge og mye i det offentlige rom. Og aldri la noen hysje på oss.