Et essay om ekte erfaringer

«Syk blir en av ropet om virkelighet». Slik starter Gunvor Hofmos dikt Fra en annen virkelighet (Hofmo, 1948). Syk ble jeg også av min første dag uten sosiale medier. Moren min foreslo at jeg skulle prøve det ut, og hun var bombesikker på at jeg kom til å slite. Det skal gå greit det her. Syv dager er da ikke så lenge. Det lå jeg og tenkte før dag 1, riktignok mens jeg skrollet på Instagram.

Første morgenen var jeg full av selvtillit. Høy på mitt nye prosjekt og andres oppmerksomhet gikk den første skoledagen som smurt. Det var først på bussen hjem fra skolen at uroen meldte seg. Plutselig befant jeg meg i et hav av håpløshet. Jeg ble som en heroinavhengig på cold turkey som for øyeblikket befant seg i et tordenvær av abstinenser. – Uten sosiale medier føler jeg meg fjernere fra virkeligheten, noterte jeg meg. Fjernere fra det sosiale digitale samlingspunktet for Gud og hvermann. Kanskje ikke Gud, da, for sosiale medier er mer gudløst enn Human-Etisk Forbunds hovedkvarter. Når ble de sosiale mediene virkeligheten min? Hvordan skal jeg nå bekjempe kjedsomheten?

I artikkelen Jeg skroller, altså er jeg definerer Einar Øverenget tankeløshet slik: «Tankeløshet betyr at man slutter å reflektere over selve målet for sine handlinger, man jakter utelukkende på midler for å komme dit.» (Øverenget, u.d.) Hva er meningen med all skrollingen? Er det underholdning? Er det en rus? Antageligvis er det å ikke kjede seg. Det jeg i hvert fall vet, er at for meg er tankeløsheten blitt synonym med algoritmer. Stadig mer blir også jeg synonym med algoritmer. Hva skjer når algoritmene, tankeløsheten og jeg skiller lag i sju dager? Hvor kjedelig blir det?

I et intervju fortalte Øverenget meg at sosiale medier er skapt for at vi ikke skal tenke en eneste tanke (E. Øverenget, personlig kommunikasjon, 6. februar 2024). Etter løsrivelsen fra sosiale medier, og jeg for første gang på lenge var tvunget til å tenke sjæl, slo det meg at denne tenkingen ikke nødvendigvis oppstår i kjedsomhetens tilstedeværelse. – Det er ikke enkelt å tenke, noterte jeg på dag to. Men denne gangen kunne jeg ikke flykte. Tenkingen måtte skje. Denne gangen kunne ikke sosiale medier hjelpe meg. Hjernen var alene.

Jeg er vant til at noen tenker for meg. Plutselig ble ansvaret for tenkingen mitt, men hva er det faktisk å tenke på? Det er frihet i det å ta valg, og skal man ta valg, må man tenke, mente Øverenget. – Jeg er ikke utelukkende styrt av ytre forhold. Jeg kan styre meg selv, prøvde han å forklare meg gjentatte ganger. Jeg har alltid hatt en forestilling om at tenking og refleksjon skal bestå av mer enn bare digresjoner. Kan det være feil? Kan selve tenkingen ligge i muligheten til å vandre fritt i hjernens labyrinter? I så fall er jeg heldig, for hodet mitt er fullt av digresjoner. Det er så mange digresjoner at den opprinnelige tanken ofte forsvinner i virvaret. Jeg prøver stadig å samle tankene og finne bevis på at jeg tenker selv, men hver gang ender jeg opp med å tenke tanker som hvordan i huleste noen greide å plassere de gigantiske steinansiktene på Påskeøya, eller om det var Oddvar Torsheim eller Oddvar Nordli som brakk staven i -82. Må jeg ikke tenke for å tenke at jeg tenker på meningsløse ting? Dubito, ergo cogito, ergo sum, jeg tviler, derfor tenker jeg, derfor er jeg. (D’Souza, 2020)

– Sosiale medier er det farligste godteriet som finnes. Uansett hvor mye du spiser, så vil du ha mer, sier Øverenget. Eller som Cezinando synger: «Jeg drukner og jeg er tørst, begge deler samtidig. Jeg trenger luft.» (Cezinando, 2022) Jeg trenger også luft. Jeg må på godtestopp. Jeg trenger ekte erfaringer. Det finner du ikke på sosiale medier. Det mest urovekkende med det er den armeen med stimuliavhengig tenåringer det skaper. En gjeng ungdommer som ikke har besøkt virkeligheten på lenge, og som nå utelukkende følger algoritmenes veier. Som små brikker i tech-guruenes utopi. Hvem skal redde oss? – Det er en verden der ute uten noen begrensinger, fortalte professor i klinisk psykologi Line Stänicke meg under et intervju (L. Stänicke, personlig kommunikasjon, 12. februar 2024). Vil det si at vi kun er nikkedukker i hendene på de potensielt hemningsløse menneskene bak algoritmene?

Da jeg stilte Stänicke spørsmålet om jeg kan bli ondskapsfull av sosiale medier, svarte hun: Du bør spørre stille deg selv spørsmålet om hvorvidt det gjør deg mer tilbøyelig til å ikke tenke over egne handlinger. Hvis sosiale medier er skapt for å ikke tenke en eneste tanke, slik Øverenget sier, så må det vel også gjøre meg mer tilbøyelig til å ikke tenke over egne handlinger? – Mennesker kan under visse forutsetninger gjøre onde ting mot andre mennesker, sier hun videre. Der det er ideelle forhold for tankeløshet, må det vel også være det for å begå ondskapsfulle handlinger? Noen hemninger og litt skam er bra, mente hun, men der man ikke lenger reflekterer over egne handlinger, finnes det verken hemninger eller skam. – Hvordan kan jeg ivareta integriteten hvis jeg skal tilbake på sosiale medier? noterte jeg meg ned på dag 4. Hvordan skal jeg kunne se konsekvensene av handlingene mine når det er et helt internett mellom virkeligheten og meg?

– Man må ha noen prinsipper, sier Stänicke. Det har jeg skjønt, men det er ingen som stiller krav til prinsipper. Det er ditt ansvar og ditt ansvar alene. – Det gjelder å holde seg på den smale sti, sier hun. Har veien til frelsen, den smale sti, rom for anonymitet? Ser Gud oss på Jodel? Jeg tviler. Ingen ser oss der. Dersom man ikke kan bli holdt ansvarlig for handlingene sine, faller fort de prinsippsvake for fristelsene. Hva de prinsippfaste gjør, vet jeg ikke, men de er ikke på Jodel uansett. – Du må gjenvinne deg selv som menneske, sier Stänicke videre. – Er virkeligheten løsningen? spør jeg meg selv.

For meg var det en brå overgang å være en uke utenfor sosiale medier. Samtidig, så var ikke det verste å ikke kunne skrolle. Det verste var å se alle andre gjøre det. Jeg oppdaget at en sånn tilværelse er uutholdelig kjedelig. – Det er den lengste uka jeg noen gang har opplevd, skrev jeg ned på dag 7. Først og fremst hadde det vært utenforskapet. I et miljø der kommunikasjon i aller høyeste grad foregår på sosiale medier, sitter man i fraværet av det igjen med en følelse som minner om ensomhet. Når ble den virkelige verden mer ensom enn den digitale? Hvorfor sitter jeg igjen med en følelse av å gå glipp av noe, selv om det er de andre som sitter med nesa ned i et univers av løgner og tankeløshet? – Du går glipp av det evige jaget, sier Øverenget. Kanskje jeg savner jaget, da. Hva så? – Hvordan føler du deg etterpå? følger han opp med. Hva hvis svaret er «bra»? – Jeg kan ikke vente med å starte å skrolle igjen, skrev jeg ned den siste kvelden.

Syv dager blir lett, tenkte jeg. Innen Gud hadde rukket å skape himmelen, hadde jeg søkt hjelp hos en filosof. Innen Gud hadde skapt sola, månen og stjernene, hadde jeg fått hjelp av en psykolog. Det var alt annet enn lett. Jeg danset tango med den selvstendige tenkningen. Dessverre for meg kom tangoferdighetene mine til kort. Jeg satte et nytt skudd. Jeg sendte en ny snap. Jeg posta et nytt innlegg. Uken var over, og jeg var verre enn noen gang. Syk blir en av ropet om virkelighet. Frisk ble jeg ikke i møte med den.