Herregud du er så flink og spesiell

Se for deg at du sitter inne på rommet ditt helt alene. Se for deg at du scroller på tiktok, og video etter video konfronterer deg med analyser av ditt utseende. Eller oppfordringer til selv-analyse, formulert nesten som anklagelser. Er du revepen eller rådyrpen? Er du pæreformet? Epleformet? Spiser du nok epler? Det er sukker i dem og. Har du lav eller høy visuell vekt? Smink deg, jordbærsminke, sjokoladesminke eller clean girl sminke, hva passer deg best? Ikke smink deg. Eller smink deg, men ikke så det syns, ikke vær falsk, men vær falsk ekte falsk ekte.

Se for deg at du scroller helt alene på tiktok. Du scroller og scroller men konfronteringen og analysene stopper ikke. Se for deg at du scroller, og du begynner å ta ting innover deg. Er jeg ekte nok, eller er jeg for ekte? Er jeg et eple, er jeg en gris med leppestift på?

Jeg legger ned telefonen (endelig), og tenker at nå må jeg sove snart. Jeg kler av meg, setter meg på senga, stirrer ut i lufta og tenker «we are fucked». Melankolien jeg utsråler får meg til å tenke på maleriet til Edvard Munch «pubertet», og jeg må nesten le av klisjeen. Jenta på bildet, jenta i speilet, jentene som ser de samme tiktokene som meg. De samme jentene som lager tiktokene, sikkert fordi de hater seg selv eller noe sånt. Jeg hater dem. De som får meg til å sammenligne meg med et rådyr, en kopp kaffe, et eple, en gris og en pære. Jeg hater jentene som får jenter til å sitte som i pubertet. Ikke bare hater jeg jentene, feministisk som jeg er hater jeg guttene og. Bestemt form flertall, ikke gutter, men guttene som gjør at det ligger latent for meg å ta tiktokene innover meg. Guttene jeg må imponere. Jeg hater guttene som får jentene til å få jenter til å hate seg selv fordi de ikke er nok. Jeg hater folk, jeg hater det de gjør, det de er og det de sier. Jeg hater tiktok, og mest av alt hater jeg meg selv for å ta tiktokene innover meg. Jeg legger fra meg telefonen, men jeg sitter fortsatt inne, naken, alene. Jeg må ut nå.

Jeg kler på meg igjen og går fort ned trappa, forbi pappa i stua og jeg begynner å ta på meg sko og jakke i gangen. «hva skjer? Klokka er ti, skal du ut nå?». «pappa. Jeg må ut. Det klikker for meg». Jakka er for liten og skoene er ikke varme nok. Rommet mitt er for lite og jeg trenger luft. Jeg kommer meg til busstoppet og hopper på første bussen. Trofaste, trygge 31 Grorud T som jeg tar hver morgen, og som aldri er full. Det første som møter meg er en gjeng med seks eller sju jenter på min alder som sitter i firersetene foran i bussen. Seks eller sju prikk like jenter. De har smika seg sånn at sminka ikke syns, og de ser ekte ut, på en falsk måte. De har nok sett de samme tiktokene som meg. De har garantert tatt dem innover seg. De har sett tiktokene, funnet ut av hvilken frukt og hvilket dyr de er. De har sittet som pubertet, også har de sminket seg på en falsk ekte måte. Nå er de sikkert på vei til en fest med gutter som får dem til å hate seg selv. De har klart det, og jeg vet ikke om jeg vil være som dem eller ikke.

Jeg ser på jentene, og jeg blir kvalm. Jentene hater seg selv, jeg elsker og hater dem, og på 31 grorud T bussen, klokken 22:14 sitter jeg fult påkledd helt naken og kvalm og føler meg som jenta i pubertet. jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke bli som jentene ovenfor meg. Jeg kan ikke ta dem innover meg, og jeg kan ikke sammenlikne meg selv med dem, flora eller fauna. Som tittelen på bildet jeg så ut som i sta, må jeg gjennomgå en sen mental pubertet. Noe i mitt ubevisste sjeleliv må endres drastisk, for jeg er fucked om jeg tar dette inn over meg. Det er ikke jentene på bussen, mobberene på barneskolen, tiktokerene i feeden eller «samfunnet» (som for øvrig er en jævla dust måte å fraskrive seg ansvar og si «alle andre enn meg selv» på) sitt ansvar at jeg hater meg selv.

«dørene åpnes» sier bussjåføren som sikkert har glemt at han kjører buss og ikke T-bane, og jeg kjenner at jeg må ut. På solli plass er det tomt og kaldt, men det er større enn rommet mitt, og lufta er frisk. Jeg må finne et sted jeg kan sitte og slippe mao, lenin, stalin, marx og che guevara inn i sjela for å revolusjonere mitt ubevisste sjeleliv. Til høyre for meg er det en park, og jeg kjenner med hele mitt hjerte at det er under et tre og ved siden av en busk at revolusjonen skal skje, så jeg setter meg på en benk i parken.

Hva er problemet mitt? Spør jeg meg selv, i fullt alvor. Alle revolusjoner har oppstått som konsekvens av store samfunnsproblem som gjerne har pågått over en lengre historisk periode. Ergo er det naturlig å finne problemet mitt før jeg finner løsningen. Målet er å komme hjem og ikke sitte som pubertet og ikke ta tiktokene innover meg, og jeg skal holde meg selv og ingen andre ansvarlig.

Problemet mitt er at jeg har vært for flink. Ikke objektivt flink, men jeg har prøvd å være flink med alt jeg har gjort. Jeg var en flink baby som sov lenge og skrek lite, på barneskolen var jeg flink, inkluderende og aller best i matte i hele klassen. Nå er jeg flink i elevrådet, flink hjemme og så flink at delillos sangen «flink» ressonerer. «for du er flink flink flink flink flink fliiiiink», men nå må det bli revolusjon.

Flinkheten min er grunnen til at jeg tar tiktokene innover meg. Se for deg at du sitter og scroller på tiktok, og de konfronterende utseende-analysene virker for deg som en mulighet til å bli enda flinkere. Som en snart voksen dame er nemlig det ytre like viktig som det indre, for om jeg vil bli hørt for mine tanker og mitt sjeleliv må jeg være behagelig å se på. Dette er kanskje ikke politisk korrekt å si, og det er ikke ekte falskt usminket sminket av meg. Utseendefokus er sett på som et onde, og det er lett å kritisere overfladiske berter, bimboer og alle jenter som bryr seg om utseende. Mads Hansen lagde påvirker-karriere på å kritisere bimboer og opererte påvirkere, men fuck Mads Hansen. Han er ikke flink på humor, fotball eller musikk, og han skjønner ikke en dritt om utseendefokus. Sannheten er at utseendet selger, og ingen bryr seg om hvor flinke meninger du har om du ikke er hvertfall litt pen. Så kall det gjerne en u-woke mening, men utseende er viktig, og jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut.

Ting er aldri svart-hvitt, og det er klart at utseendefokus har en mørk side og et ytterpunkt. Ifølge folkehelseinstituttet hadde 0,5% av jenter en spiseforstyrrelse i 2021 (FHI 10.7/2023). Man kan faktisk dø av spiseforstyrrelser, så det er ikke barnemat (haha). 0,5 er et relativt lavt tall, og jeg er nesten sikker på at det ikke reflekterer antall kvinner som sliter med mat. En gang så jeg et sitat, jeg husker ikke hvor, som lød «jeg har ikke anoreksi eller bulemi, jeg har bare skammen over mat som du får medfødt som kvinne». Jeg vet at alle kvinner skammer seg i større og mindre grad over hva og hvor mye de spiser. Min mor, jeg og mine veninner spiser ofte det som ser flinkt ut, heller enn det vi har lyst på. Vi skammer oss om vi ser feite ut, og blir sjalue på tynne jenter. Vi lager dietter, slankeplaner og fantaserer om klær i et par størrelser mindre. Jeg tror ikke dette i seg selv er sykelig, men det er jo å leke med ilden. Vi vil være flinke og pene, og utseendefokuset kan bli alvorlig og dødelig, men for meg er det ikke det. Enda.

Gjennom 18 år har jeg hjernevasket meg selv til å ta alle muligheter, verv, fag og jobber som kan få meg til å bli enda flinkere, og nå er det altså på tide å se flink ut også. Det er ikke rart at utseendefokuset rundt meg appelerer like mye som stillingsannonser, gode karakterer og skryt, når alt handler om å bli den flinkeste versjonen av meg. Like vel tror jeg det er lurt å stoppe utseendefokuset før det blir alvorlig, diagnostisert og dødelig. Når jeg kommer hjem skal jeg slette tiktok, og prøve å begrense utseendefokuset og skammen.

Jentene jeg så på bussen går forbi meg og ler. De ler ikke av meg (tror jeg), de ler nok av noe noen sa, fy faen jeg skulle ønske jeg var flinkere på humor. Jeg blir kvalm igjen, for nå ser jeg på dem som seks eller sju kopier av meg som er minst like flinke, eller med et minst like stort behov som meg for å bli flink. De har og et indre liv, som for alt jeg vet kan være preget av sorg, diagnoser, frykt og glede, men felles mellom meg, jentene fra bussen og jenter i hele verden er at vi vil være flinke.

Er det egentlig noe galt i å være flink da? Ordet i seg selv er jo positivt ladet, og det er sjeldent noe annet enn skryt om man kaller noen flink. Jeg får mye skryt over hvor flink jeg er, og det er alltid ment godt og tatt godt imot. Skryten fra mamma, pappa, lærere, veninner, kollegaer og sjefer er kanskje ikke noe jeg skal gjøre indre revolusjon mot. Hva blir motsetningen? Hva ville resultatet av revolusjonen blitt? At jeg blir en helt jævlig, lat, slem og stygg person? At jeg flytter ut i skogen og blir gal? Det er jo ikke noe mål å ha.

Som min far leter jeg etter svar i musikk, og jeg googler teksten til Delillios-sangen «flink». Jeg har alltid hatet sangen, for Lars Lillo synger på en spesielt nasal, lys og irriterende måte i akkurat denne sangen, og dessuten liker jeg ikke hvor sarkastisk teksten er, men Lenin hatet kanskje å organisere kommunister, så hva gjør man ikke for revolusjon. Etter linjer på linjer med «flink flink flink flink flink fliiiiiink» kommer det en linje som treffer meg, og som kan ligne på en løsning. «Etter alle disse år på jord så klarer du å ligne på deg selv, ja du er flink flink fink».

Klokka er 23:37, og jeg har sittet i parken i en drøy time. Revolusjonen har blitt til reform, og målet er litt tydeligere. Jeg tror ikke nødvendigvis flinkheten min er et problem, jeg tror jeg bare må begrense den til å bli mindre påvirket av andre enn meg selv. Min flinkhet, mitt ansvar og mitt valg. Jeg tror jeg må ligne mer på meg selv, og jeg må minne meg selv på at jeg ikke er en frukt, et dyr eller en sminkerutine. Jenter på tiktok vet ikke hvem jeg er, hva jeg tenker eller gjør, og derav kan de ikke analysere meg på noe mer enn en sub-adekvat måte. Etter alle disse 18 årene på denne jord har jeg sittet som jenta i pubertet omtrent en million ganger, og det har millioner av andre jenter og. Felles for oss er at vi vil være flinke, men felles er og at vi er forskjellige. Folk gjør, er og sier ulike ting, og etter alle disse år på jord er nok det flinkeste jeg kan gjøre å være meg.

Se for deg at du går gjennom parken, mot bussen hjemover. Du snur deg og ser på parken, og den smiler til deg. Den er tom, for klokka er 23:44. Jentene har dratt hjem, og sitter nakne i sengene sine og tenker på om de har vært pene og flinke nok i dag. Jeg er ikke kvalm lengre, og jeg hater ikke meg selv like mye, for det er paradoksalt å hate seg selv for å være flink. Sminkerutinen min har jeg tenkt til å la være som den er, for det er sånn jeg liker den best. Jeg hater ikke jentene, for de er flinke på andre måter enn meg, og det trenger ikke påvirke meg at de analyserer sitt eget utseende. Jeg hater ikke guttene, for det er jeg som søker deres bekreftelse. Mads Hansen må slutte å bry seg om andres operasjoner, kanskje bortsett fra de som reklamerer for operasjonene. Vi er født alene, og vi dør alene. Det eneste vi har å forholde oss til som er konstant og uavbrutt fra fødsel til død er oss selv, jævlig flinke og alene nakne på senga. Årsaken og løsningen til problemene våre, revolusjonære og eneveldige. Jeg er ikke fucked, og jeg tror alt kommer til å gå bra.

(inshallah)