Frie stemmer – Dyrk dissens. Mer dissens. Og enda mer dissens

7. august 2024

Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys, vil dyrke dissensen og advarer mot å se minoritetsstemmer som unisone. – Men de som skal kritiseres, makthaverne, har bidratt til et samfunn der kritikk ikke utøves nok, sier hun.

Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv, der ytringsfriheten ble viktig for deg?

Jeg bruker ytringsfriheten min hver eneste dag som politisk redaktør. Og jeg kjenner på hvor viktig den er for meg personlig, daglig.

Jeg er opprinnelig fra eks-Jugoslavia, og ble ikke født inn i et demokrati.

Demokratiseringen av statene etter Jugoslavias oppløsning var også traumatiserende, og førte til krig, folkemord og etnisk splittelse. Det skapte ikke fruktbar grobunn for tillit til folkestyret, eller Vesten, blant mange av dem som levde gjennom tumultene. Det at jeg har blitt en ivrig forkjemper for demokratiske prinsipper og en sterk forbruker av ytringsfriheten, tilskriver jeg vellykket integrering i Norge. Jeg håper mange flere unge innvandrere i Norge får samme muligheter som meg.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?

Vi har de grunnleggende rettigheter om ytringsfrihet grundig lovfestet. Det betyr at du kan komme med ytringer som går på tvers av det sjefen din mener, det naboen din ønsker, det fagforeningen din kjemper for. Og likevel kan du ikke miste en eneste rettighet på jobb, i velforeninga, eller som fagorganisert.

Jeg er litt usikker på om folk er klar over hvor sterk deres rettighet til å ytre uenighet med sine nærmeste maktpersoner er i Norge.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?

Vi har altfor liten deltagelse i det offentlige ordskiftet. Det undervises lite i demokratiutøvelse i skolen.

Selv på journalistutdanningene har meningsjournalistikk og kulturkritikk lav faglig interesse.

I tillegg har akademia av bekvemmelighetsårsaker unndratt seg sitt ansvar. Våre universiteter, som skal være idéklekkerier, evner ikke å sette i gang de store samfunnsdebattene. Alt dette handler i stor grad om bevilgninger, politiske beslutninger om innhold i skolen og diverse reformer i utdanningssystemet.

Indirekte har de menneskene som skal kritiseres, makthaverne, bidratt til et samfunn der kritikken ikke utøves nok.

Det internasjonale lerretet er for langt til å kunne blekes med noen korte ord.

Men jeg kan trekke frem skittstormer og viral uthenging av meningsmotstandere på TikTok som en av de mest globalt dekkende utfordringene.
Unge mennesker preges av det mye mer enn vi tror, selv de som lever i et samfunn der du ikke kan miste jobben fordi du er politisk uenig med sjefen.

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?

Kvinnekampen. Vi tror den er vunnet og klappet og klar. I Norge er kvinner en del av prateklassen. Vi får skrive. Vi får tale. Og vi får stille til valg. Det er et sjeldent privilegium.

Og fortsatt er det færre kvinner som deltar i ordskiftet enn menn. I særdeleshet kvinner med innvandrerbakgrunn. Og unge kvinner.

Internasjonalt betinger kjønn økonomi, tilgang til arbeidsmarked, tilgang til å eie privat eiendom, tilgang på utdanning og hundre andre parametere. Fattige kvinner med lav utdanning, som er redde for at mannen vil tuppe dem på huet og ræva ut av huset og inn i ytterste elendighet, kan aldri oppnå reell ytringsfrihet.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av fremover?

Dyrk dissens. Mer dissens. Og enda mer dissens.

I Norge har altfor vi altfor få ekte dissidenter som opponerer på trass. De spiller en kjempeviktig rolle.

Alt har maktstrukturer og interessekonflikter. Selv de minste av minoritetene. Vi må ha flere rom der kritikk av maktstrukturene går an å målbære, og vi må flere mennesker som våger seg utpå. Det verste som kan skje med, særlig med sårbare minoritetsgrupper, er sementerte maktstrukturer innad. Det har majoritetssamfunn en veldig lei tendens til å fasilitere – fordi vi ser på minoritetsstemmer som unisone.