Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv der ytringsfriheten ble viktig for deg (og du fikk brukt den).
– Jeg har egentlig alltid tatt ytringsfriheten ganske for gitt. Jeg kommer fra en familie der diskusjoner og samtaler ble satt høyt, så jeg er oppvokst med å tenke at min stemme og mine meninger var relevante.

Det kan ha ført til en «noe» eplekjekk væremåte i klasserommet, der jeg nok vel ofte mente mine meninger var interessante for alle.

Med denne tankegangen innprentet er det nok ikke så rart at jeg har funnet det naturlig å også mene ting i offentligheten. Jeg har vært så heldig å få komme på trykk jevnlig med mine meninger og perspektiv, og personlig opplever jeg stort utbytte av slike diskusjoner. Jeg syns rett og slett det er gøy og krevende på samme tid.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
– De store styrkene er rimelig opplagte.

Vi er et demokrati med, internasjonalt sett, relativt små klasseforskjeller, noe som skaper mobilitet og mulighet til å adressere politikere og folk med makt. Vi er også såpass få at mange ulike stemmer kan hevde seg i den nasjonale offentligheten. I større land er det langt vanskeligere å nå igjennom.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?
– Internasjonalt har man selvfølgelig enorme problemer med sensur, diktatur og den gryende tech-elitens muligheter til det samme, på tvers av landegrenser.

Dette er en ny form for sensur som har orwellianske dimensjoner – enormt skremmende, og litt fascinerende på samme tid. Plutselig kan man faktisk ha en Marvel-lignende skurk ala Elon Musk som vil forsøke seg på verdensherredømme.

I et litt nærere perspektiv opplever jeg noen endringer i synet på ytringsfrihet som foruroliger meg. Ønsker om å få meningsmotstandere til å holde kjeft har økt sterkt.

Det er en gryende holdning til at det man er imot, vil man heller ikke høre. Dette mener jeg er enormt usunt for samfunnsdebatten. Man ser også at mange mener medier ikke skal la de og de meningene komme til orde

og hvis de gjør det, slås de i hartkorn med meningsytreren. Det er autoritært, og samtidig viser det en manglende forståelse av hva medienes samfunnsoppdrag faktisk er. Det er blitt veldig populært å stemple meningsmotstandere som dårligere personer enn en selv, og denne moralske måten å debattere på irriterer meg grønn. Ingen vet hvem som banker hvem hjemme.

Kravet om «en ren» offentlighet hvor bare de «riktige» meningene kommer til orde, bringer også med seg en farlig konsekvens jeg ikke tror disse innser.
Når folk merker at det blir veldig mye oppstyr om man sier noe i en gitt sak, holder folk kjeft om den saken. Slik blomstrer selvsensuren opp, og dette har jeg inntrykk av har blitt mye sterkere de siste årene. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg får høre at noen er helt enige med meg, men ikke vil si det offentlig selv.
Det å mene noe veldig sterkt burde også implisere å være ekstra åpen for motstridende meninger. I stedet ser jeg ofte at folk utbasunerer sitt syn i ti tonns tyngde, for deretter å ha en «ferdig snakka!»-holdning til andres syn. Slikt skaper polarisering og truer folk til taushet, i stedet for å skape gode, åpne debatter.

Samfunn trenger ventiler, og det er derfor vi alltid har hatt humor og satire – noen må kunne si det forbudte. Mye humor har alltid beveget seg på kanten mellom det aksepterte og det forbudte; å kunne le sammen fjerner spenninger i samfunnet. Derfor er det så viktig. De siste årene har jeg vært veldig kritisk til trenden med at all humor blir sett på og kritisert gjennom moralens briller. Det er faktisk forskjell på å si noe på tull og å mene det på ordentlig.

Dette skillet har ikke vært akseptert på samme måte av mange de siste ti årene. Men nå kom Gauteshow, og plutselig fikk de lov til å si alt, så jeg vil tro denne tendensen er i ferd med å bli mindre dominerende, heldigvis!

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?
– For å ta Norge: I alle de fine samtalene om viktigheten av ytringsfrihet synes jeg ofte man glemmer litt at en stor andel av folket ikke sier noe som helst. Det er mye snakk om mangfoldsinkludering, men jeg savner et klasseperspektiv. For er ikke dette mangfoldet egentlig et middelklassemangfold? Hvilken ytringsfrihet opplever arbeidere at de har på arbeidsplassen? Hvordan kan en rengjører få fremmet sin sak mot et feilaktig NAV-vedtak? Når de frem i offentligheten – har de i det hele tatt mulighet til å gjøre det? Det er lett å snakke opp ytringsfriheten når man vet man kan få tekstene sine på trykk i VG, men vi bør ha et system for at vanlige folk skal få brukt stemmen sin også andre ganger enn hvert andre år.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort /rådet Fritt Ord til å gjøre mer av fremover?
– Jeg tror stiftelsen kan ha godt av å komme litt nærmere innpå «vanlige folk». Ta med debattene og problemstillingene til en campingplass på Hvaler, eller en countryfestival i Fyllingsdalen! Jeg har tro på at det ville gitt noen helt nye perspektiver (og så ser jeg for meg et herlig bilde av Knut Olav Åmås i treningsdress og gummistøvler foran en campingvogn!). Dette er ikke ment som noen kritikk av det de gjør så langt (og som jeg nyter veldig godt av!), bare et ekstra perspektiv jeg synes mangler litt.

Serien Frie stemmer

Les mer om «Frie stemmer» her og se alle bidragsytere. Vi vil publisere nye intervjuer jevnlig gjennom sommeren og høsten.