Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv, der ytringsfriheten ble viktig for deg?

Jeg bruker ytringsfriheten min hele tiden, som oftest gjennom Aftenpostens spalter.

Teaterkritikken hadde hatt lite verdi om ingen noensinne ga kritikk til kritikken.

Når jeg skriver må jeg derfor ha to tanker i hodet på en gang: Jeg må være bevisst på at jeg skriver på en mektig plattform. Det vil ofte koste mer enn det smaker for en kunstner å ta til motmæle. Samtidig må jeg faktisk tørre å skrive det jeg mener og – ja – noen ganger være krass og festlig.

Jeg prøver å ikke sensurere meg selv for mye. Det er leserne jeg skriver for, og de fortjener en fri tekst!

En konkret sak som har fulgt meg i mange år, er anmeldelsen av Ways of Seeing fra 2018.

Det var en sak som tok mange vendinger (lov å google om du har glemt det), og det har vært perioder der jeg fikk vondt i magen bare jeg tenkte på den. Med tiden har det imidlertid blitt et symbol på hvor heldig jeg er: Ikke bare får jeg skrive om teater som endrer norsk historie, men jeg får også lov til å drøfte egen anmeldelse i forskjellige kanaler gjennom mange år. Det har vært en utvikling for meg å sette pris på kritikk av egne tekster, men etter hvert har jeg kommet dit.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?

Jeg mener vi i Norge har en solid og bred offentlighet, noe vi blant annet kan takke Fritt Ord, frie medier, sunn medieøkonomi og gode offentlige ordninger for. Gode medier bygger tillit i befolkningen, og på sitt beste er det en positiv spiral. Jeg håper vi beholder mediemangfoldet i Norge, og jeg ser daglig hvordan tidsskrifter, lokalaviser og nasjonale medier er en del av et veldig viktig økosystem.

Hvis en person får hard medfart i mediene, kommer det ofte motstemmer. I dag leste jeg for eksempel en ytterst festlig kommentar av Sigrid Hvidsten om Aftenpostens klinejournalistikk.

Jeg tror det er livsviktig for ytringsfriheten at det er mulig å sparke friskt og godt i alle retninger. Ellers ser jeg ofte at mindre aviser, som Filter, er viktige for å kunne følge felt nøye, grundig og uredd.

Innenfor mine felt – Ukraina og scenekunst – har vi flere miljøer som bidrar til god ytringsfrihet. Vi har solide scenekunsttidsskrifter, som Shakespearetidsskriftet og Scenekunst. Disse skriver ofte om tema som går andre medier hus forbi, og er helt nødvendige for en bred dekning av feltet. Innenfor Ukrainafeltet er jeg imponert over forskerne på NUPI, som stiller seg tilgjengelig for pressen og produserer innsiktsfulle og uredde kronikker, uten å skjelne til meningene på Facebook. Ja, dette er ytringsfriheten sett fra mitt lille hjørne av offentligheten, men der blomstrer den godt.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?

Her er det lett å peke på Meta, Google, Tiktok – og sviktende medieøkonomier.

Det er imidlertid viktig å huske på at sosiale medier har hatt en enorm demokratiserende effekt. Plutselig har mediene fått en motmakt og langt flere stemmer har kommet frem.

Fra mitt ståsted som frilansjournalist, vil jeg si at det største problemet likevel er økende nyhetsvegring og hva en stadig mer mediert hverdag gjør med den offentlige debatten. Det oppleves som tøffere å få kritikk, folk tolker hverandre i verste mening og journalistikk og pseudo-virkelighet lever av hverandre.

Jeg kan bli både sliten og forvirret av offentligheten selv, så jeg skjønner godt at Åsta på 70 år sliter med å skille sant fra usant. Og at Viktor på 17 blir lei av hele greia og scroller på Tiktok isteden.

Nylig leste jeg en god kronikk i VG, der lærer Andreas Brekke etterlyser en gratis medieportal for ungdom. Jeg tror det kan være et sted å begynne.

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?

Når vi snakker om ytringsfrihet, er det alt for lite snakk om klasse. Hvor er bygningsarbeiderens ytringsfrihet? Og ja, hva slags konsekvenser får det for en barneskolelærer å varsle i avisen om noe som skjer på skolen? Er det i det hele tatt rom for at offentlige ansatte går til avisen uten å dra innom kommunikasjonsavdelingen? Jeg jobber ikke så mye med arbeidslivssaker, så her er jeg på tynn grunn.

Men jeg har merket meg at vi i den “snakkende klassen” er overrepresentert på trykk. Hvordan verden ser ut fra byggestillasene i Ørsta eller vaskeriene på Grønland, vet jeg svært lite om.

Dette tror jeg ikke bare skyldes arbeidslivet, men vel så mye hvor vi journalister har kildene våre og hva slags historier mediene synes er interessante. Jeg tror dette er en ond spiral. Vi skriver mindre om arbeiderklassen, og de er mindre interessert i å lese oss. Noe som gjør at det igjen blir mindre kommersielt interessant å omtale deres hverdag. Vi ser at nyhetsvegringen øker, og jeg tror det kan ha en sammenheng.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort /rådet Fritt Ord til å gjøre mer av fremover?

Når jeg blir invitert til 50-årslag, liker jeg å holde kritiske taler. Kanskje er det en yrkesskade, eller kanskje er det fordi jeg mener at kritikk får verden fremover. Men det får jeg ikke til her, for jeg er udelt begeistret for Fritt Ord. Jeg har selv fått støtte både til reportasjereiser og jeg har fått kritikerstipend i flere omganger. Begge deler har vært essensielt for at jeg har kunnet skrive omfattende kritikker eller dekke Ukrainakonflikten på nye måter.

Jeg tror at Fritt Ords misjon ligger i å støtte prosjekter som ellers ikke ville blitt realisert. Og gjennom det, gjøre offentligheten bredere.

Noen ganger er det jo åpenbart at dere lever opp til navnet, som når dere deler ut priser til kontroversielle stemmer eller støtter uavhengige tidsskrifter. Jeg vil likevel løfte spesielt frem hva dere gjør for kunsten.

Fritt Ord har et øye for at også kunst er en ytring. I mitt felt, teaterkunsten, ser jeg at forestillinger i større grad er blitt et “speakers´ corner”.

Særlig unge mennesker har behov for å samles og utveksle erfaringer. De har et behov for å fortelle om sitt liv, på måter som hverken media eller de store teaterinstitusjonene evner. Dette er ytringsfrihet i praksis, og jeg er glad for at Fritt Ord har et øye for dette.