Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv, der ytringsfriheten ble viktig for deg (og du fikk brukt den).
Jeg, og mange med meg, har levd et liv i Norge der ytringsfriheten er en selvfølge. Det er en frihet vi ofte tar for gitt, selv om den gjennomsyrer alt vi gjør.

Som redaktør opplever jeg daglig hvor viktig denne friheten er, og hvor stort ansvar det innebærer å fungere som en portvokter til offentligheten.

I jobben min har jeg flere ganger stått i situasjoner der saker vi planlegger å publisere, blir forsøkt stoppet, fordi innholdet kan være belastende for enkeltpersoner eller makthavere. Mye kan stå på spill – både posisjon, penger og anseelse. Selv når vi velger å publisere, forplikter det oss til å behandle saken grundig og vise evne til å lytte til de som blir berørt av vår journalistikk.

Vi i mediene undervurderer også ofte at vi er formidlere av en sannhet.

En sak har alltid flere sider, og vi bør i større grad slippe til ulike stemmer og belyse en helhet, framfor å velge bare ett ståsted. For meg har det vært en viktig erkjennelse som påvirker hvordan jeg forsøker å utøve min rolle som nyhetsredaktør og gjør meg ydmyk overfor oppgaven.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
Vi har et mangfoldig medielandskap som når en bred variasjon av det norske folk. Sosiale medier har også gitt flere en mulighet til å løfte sin stemme, og er på den måten en berikelse. Sammen med Grunnlovens sterke vern av ytringsfriheten gjør dette at vi står i en unik situasjon.

Vilkårene for ytringsfrihetene må vi likevel aldri se på som en selvfølge.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?
Det er fortsatt for mange stemmer i Norge som ikke høres, og kostnaden for enkelte grupper ved å heve stemmen er for høy.

En ung minoritetskvinne risikerer ofte personangrep framfor saksmotstand. I sosiale medier kan reaksjonene mot en ytring få et eget og destruktivt liv. Det kan føre til selvsensur

ved at enkelte velger å tie framfor å uttrykke meningene sine, noe som igjen resulterer i en skjevhet i hvilke stemmer som når offentligheten.

Internasjonalt er den svekkede pressefriheten grovt urovekkende. Det samme er de negative effektene av sosiale medier, der de store teknologiselskapene og enkeltpersoner har fått usannsynlig stor innflytelse over all informasjonsflyt i verden.

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?

Min bekymring er at vi som samfunn, med stadige små skritt, risikerer å innskrenke de allerede opparbeidede rammene for ytringsfriheten.

Et eksempel er retten til å demonstrere eller flagge.

De siste årene har det vært tilfeller internasjonalt med strengere krav til tillatelser, økt overvåking og mer omfattende bruk av politimakt. Retten til å ytre seg kollektivt i det offentlige rommet er avgjørende for et levende demokrati, og vi må sørge for at denne utviklingen ikke får fotfeste i Norge. Her hjemme må vi også passe på at vi ikke får et motsatt utslag, ved at vi på samme måte beskytter rettighetene til de som ikke ønsker å delta i kollektiv meningsytring, som å flagge under Pride.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort /rådet Fritt Ord til å gjøre mer av fremover?
Fritt Ord må fortsette sin viktige funksjon med å støtte nye og annerledes stemmer i offentligheten.

Jeg håper Fritt Ord også vil bidra videre med å styrke unges mediekompetanse og kritisk bruk av kilder og informasjon. Vi må gi folk bedre forutsetninger til å forstå kompleksiteten i dagens innholdslandskap, og hindre effekten av desinformasjon.

Samtidig må vi i mediene vise brukerne våre at de er forskjell på redaktørstyrt journalistikk og mye av det andre som dominerer folks daglige innholdsstrøm.

Dette er en massiv utfordring for å bevare tilliten til de redaktørstyrte mediene, for å sikre et opplyst samfunn og et velfungerende demokrati.

Serien Frie stemmer

Les mer om «Frie stemmer» her og se alle bidragsytere. Vi vil publisere nye intervjuer jevnlig gjennom sommeren og høsten.