Frie stemmer – Reell ytringsfrihet er bare for et mindretall på 100-200 mennesker
Clemens Saers er pensjonert lærer og ble i 2014 skadet for livet av en elev. Han synes takhøyden for ytringer har senket seg betraktelig de siste årene.
Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv, der ytringsfriheten ble viktig for deg
Jeg arbeidet som lærer i årene 1971-2021. Lenge var læreryrket et godt og trygt sted å være – et sted for vekst og glede ved å se at unge mennesker mestrer mer av kunnskap, erfaring og viten i sin alminnelighet. Men samtidig som elevenes rettigheter ble sterkere etter Reform94, gikk det motsatt vei for lærerne. Den autoritet som skal ligge til grunn for å praktisere som lærer, ble av politikere bygget ned. Egen innflytelse på arbeidsplassen ble borte. Detaljregulering fra embetsverket innsnevret lærernes handlingsrom. Alt mulig skulle måles, veies og rapporteres oppover i systemet.
Tilliten til at lærerne hver dag står på og gjør sitt beste for elevene sine, krakelerte.
Mistro og kontroll var signaler skoleledere sendte ut. Lærernes ble taushet. Den som tier, kan ikke kritiseres. Men den tausheten rammer også de av lærerne som blir utsatt for fysisk vold i skolen – en vold som ofte kommer helt ut av det blå, men som ofte får alvorlige langtidskonsekvenser for lærerne.
Selv ble jeg, etter å ha undervist i 43 år, angrepet av fem 18 år gamle elever i 2014. En av dem skadet min hals slik at jeg i dag er 25 % varig ufør.
Ingen kolleger stod opp for meg mens arbeidsgiver gikk til angrep på meg. Nå var det jeg som var problemet for skolen, et omdømmeproblem. Fortsatt var min fagforening og mine kolleger tause. Langsomt kjente jeg på kroppen den kulde som møtte meg på jobb. Den smittet så til mine elever, som ad omveier fikk høre at det var jeg som var en voldelig lærer, at jeg var rasist og psykisk ustabil. Slik ble mine siste år som lærer preget av et narrativ iscenesatt av skolens ledelse – et narrativ som snart ble godtatt blant kolleger og elever. Jeg tok da saken til retten. Men retten la rektors narrativ til grunn, og jeg satt igjen med advokatregninger til 1,7 millioner kroner.
Nå holder jeg foredrag om det store tabuet i det norske samfunn, vold mellom elev og lærer i den norske skolen. Dette gjør jeg uten å frykte represalier fra min arbeidsgiver. Jeg er pensjonist nå, men kan ved hjelp av mikrofon og høyttalere fortsatt gjøre min stemme hørt.
Men lærerne og deres organisasjoner er fortsatt tause – de lærere som har ansvar for å lære nye generasjoner om hvordan et demokrati fungerer og hvilke grunnleggende rettigheter som må være på plass for at et demokrati er levende og vel fungerende. Ytringsfriheten er det viktigste av de verktøyene vi har for å oppnå dette.
Når kan lærerne igjen føle seg trygge for angrep fra foreldre, elever og skoleledere, slik at de kan være en viktig stemme i det norske samfunn? Demokrati kan ikke vedtas. Demokrati blir til ved hver dag å kunne ta ordet i tale og skrift, åpent og uten å bli sanksjonert. Først da har vi nådd et viktig mål for alle i Norge.
Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
Spørsmålet er feil stilt. Den tar utgangspunkt i at vi har en god ytringsfrihet i Norge. Det er riktig på papiret, men ikke i hverdagen. I hvert fall ikke for de fleste av landets borgere.
Ytringsfriheten er reell for et lite mindretall, 100-200 mennesker som jevnlig blir invitert til NRK eller TV2. Som jevnlig blir intervjuet i store aviser som Dagbladet, VG og Aftenposten.
Enda snevrere blir det på NRK når journalister inviterer andre journalister til å diskutere et tema. Denne begrensningen i ytringsfrihet til å gjelde fullt ut for noen få har den bieffekt at den fremmedgjør den øvrige befolkningen hva angår det å uttale seg. Sosiale medier gir i noen grad den enkelte borger mulighet til å komme med innspill, men vi vet for lite, har for lite forskning på hvem som i praksis styrer og påvirker hvem som tar ordet her.
Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?
Takhøyden for ytringer har paradoksalt nok senket seg betraktelig de siste årene i vårt land. Å mene noe annet det som er politisk korrekt, fører ofte til utestengelse fra felleskapet. På 70-tallet ville ingen lærere løfte på øyebrynet over kolleger som aktivt kjempet for idealer knyttet til det kommunistiske manifest.
Jeg hadde også kolleger som mente at man ved en maktovertagelse skulle rense ut (les henrette) borgere som var deres politiske motstandere. Ingen tenkte da den tanken at slike lærere ikke skulle få lov til å virke som lærere.
I dag går det ikke an å si at man f.eks. er kritisk til Pride-bevegelsen eller at man kan forstå noen av de resonnementene Israel fører til torvs i dag. Da blir man fort stemplet som en tulling, avviker eller mindre seriøs person. Hvorfor tåler samfunnet vårt nå i langt mindre grad avvikende meninger, meninger som et lite mindretall har?
bq. Å gå i takt, å gå i flokk, det er også begynnelsen på veien til et ikke-demokratisk styre.
Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av fremover?
Jeg ville hjelpe unge mennesker med å våge å bruke sin penn og sett ord på sine meninger i det offentlige rom.
Dette drev jeg med som lærer fra tidig 70-tall, å få elever til å sende inn sine skriftlige bidrag til den lokale avis. Elevene lærte mye av det, og fikk etter hvert selvtillit nok til å stå på egne ben for å praktisere ytringsfriheten.