22. juli 2011 og den litterære responsen. En oversikt for norsklærere

«22. juli vil generere historier i flere tiår fremover», profeterer Jan Kjærstad i en av tekstene han har skrevet om 22. juli, og som står samlet i Menneskets vidde (Kjærstad 2013, s. 210). Fra den første tiden etter angrepene har skjønnlitteraturen spilt en helt sentral rolle i bearbeidingen av terroren. Den har både fungert som trøst og den gir oss tilgang til menneskers erfaringer og sorg. Ikke minst søker litteraturen «å forklare det som ellers ikke kan forstås» (Kjærstad 2013, s. 210) ved å dekonstruere fortellingene om 22. juli. Når det nå av skal undervises eksplisitt om 22. juli i skolen, er det for norsklæreren naturlig å vende blikket mot skjønnlitteraturen.

Gjennomgangen og de didaktiske refleksjonene i denne artikkelen er informert av den stadig voksende forskningslitteraturen om 22. juli-litteraturen. Fra begynnelsen av har denne vært særlig opptatt av den umiddelbare responsen, spesielt sanglyrikken (Knudsen, Skåneland & Tronddalen 2014, Langås 2016, Ommundsen 2013). Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen», som fort etablerte seg som det viktigste litterære og musikalske uttrykket i tiden etter terroren, har vekket stor interesse hos flere forskere (f.eks. Egeland 2012, Kjørholt 2019, Ommundsen 2016, Samoilow 2019). Allerede i 2014 publiserte Unni Langås en analyse av den skjønnlitterære responsen etter 22. juli i artikkelen «‘22. juli’. Litterære konstruksjoner av et nasjonalt traume» (Langås 2016). Artikkelen inneholder lesninger av flere enkeltdikt og de to tidligste 22. juli-romanene. Langås fulgte opp arbeidet med lyrikken i en ny artikkel i 2019. Ved siden av Langås har Ingvild Folkvord gjort seg bemerket som den vektigste forskeren på litteratur etter 22. juli. I motsetning til traumeperspektivet som preger Langås’ forskning, anlegger hun i større grad et kultur- og minneteoretisk perspektiv (Folkvord 2019, Folkvord & Warberg 2019, Folkvord 2020). En betydelig kortere oversikt over den skjønnlitterære responsen publiseres også på Wergelandsenterets nettsider og er forfattet av undertegnede.¹

Kanon som historisk trøst, men med tilbud om et kritisk blikk

Den litterære responsen på terrorhandlingene var umiddelbar. De første tekstene var dikt og sanger som allerede var kanoniserte og som under minnesmarkeringene ble reaktualiserte og rekontekstualiserte. Dette er tekster som for eksempel Nordahl Griegs «Til ungdommen» (1936), Ole Paus’ «Mitt lille land» (1994), Lillebjørn Nielsens/Peet Seegers «Barn av regnbuen» (1973) og Halldis Moren Vesaas’ «Tung tids tale» (1945). Felles for dem er at de formidler verdier som fred og forsoning. Det som imidlertid også er interessant i en norskdidaktisk sammenheng, er at det dreier seg om dikt og sanger som har oppstått i en helt annen politisk og ideologisk kontekst.

Nordahl Griegs «Til ungdommen» var for eksempel et propagandadikt som skulle mobilisere ungdommen mot fascismen, og ble skrevet i Griegs mest kommunistiske periode i livet. Etter dikterens død er «Til ungdommen» blitt harmonisert og fortolket som pasifistisk antikrigslyrikk. Med 22. juli ble «Til ungdommen» tatt til inntekt for et demokratisk budskap. (For en fyldigere diskusjon om diktet, se Samoilow i Norsklæreren nr. 2, 2019).

Også Ole Paus’ «Mitt lille land» har oppstått i en totalt ulik historisk kontekst. Sangen ble skrevet i 1994 som en «Ja til EU-låt», og den er av mange blitt oppfattet som en ironisering over Norges navlebeskuende selvgodhet, en tolkning som understøttes av den opprinnelige låtens musikalske arrangement og albumcover (Knudsen 2014, s. 62). Ole Paus selv tok i 2011 klart avstand fra enhver påstand om ironi, og etter terrorhendelsene kan sangen bare forståes som alvorlig ment patriotisme, med en anelse nostalgi for Norges tapte uskyld (for en grundigere gjengivelse av sangens historie, se Knudsen 2014, s. 62 ff). Begge disse eksemplene viser hvordan sangene ikke bare er blitt reaktualiserte, men også hvordan deres betydning og ideologiske utgangspunkt er blitt endret med terrorhendelsene.

Arbeid med slike tekster i klasserommet kan bevisstgjøre elevene på hvordan kontekst påvirker forståelsen av en litterær tekst, og hvordan mening følgelig ikke er noe statisk, men som det forhandles om. Det ligger et stort didaktisk potensial både i det å arbeide komparativt med slike tekster og diskutere deres betydning i den opprinnelige konteksten og 22. juli-konteksten OG å reflektere over tekstenes betydning i nye kontekster i dag. Som Jan Kjærstad skriver: «Vi synger ‘Barn av regnbuen’ på torget, ekte engasjert, og glemmer samtidig trusselen om at asylbarn, våre sanne barn av regnbuen, kan bli tvangssendt ut av landet» (Kjærstad 2013, s. 219).

Lyrikken for fellesskap og som spørsmålsstiller

Det tok ikke lang tid før de første nyskrevne diktene kom. Det ble skrevet dikt på sosiale medier, i avisa, og vi finner en rekke dikt i tekstsamlingen Respons 22/7, som inneholder både lyrikk, essays og kortere fortellinger. Blant de mest kjente som skrev tidlige dikt, er Jon Fosse, Lars Saabye Christensen, Frode Grytten, Helge Torvund og Lars Lillo Stenberg. Det som preger de tidlige diktene som ble fremført på minneseremonier, er et ideal om enkelhet. Diktene hadde en konkret bruksfunksjon. Referansene til 22. juli er direkte, og språket er alvorlig, enkelt og lettfattelig. Diktene gir på den ene siden uttrykk for hendelsens ødeleggende kraft, sorgen og fortvilelsen, men insisterer på den andre siden på samhold der «vi» skal stå sammen mot det onde, og der kjærligheten skal seire. Så løfter for eksempel «vi-et» i Lars Saabye Christensens 22. juli-dikt sine hender med en rose i: «rosen har rett». Med alle de spontane markeringene etter terrorangrepene, rosetogene rundt omkring i Norge, ble rosen etter 22. juli selveste symbolet på kjærlighet og samhold. Også i Helge Torvunds dikt kommer «vi-et» «Med ei bølgje av roser, med kjærleikens eld» og insisterer på at det ikke er hevn, men fred som er svaret.

Ett av de tidlige diktene som står igjen som en av de mest kjente 22. juli-dikt, og som er representativ for den tidlige lyriske responsen, er Frode Gryttens «Etter 22.juli», som starter slik:

Etter 22. juli
etter at vi blei sprengt i filler
etter at fredagen fall ut av hendene på oss
etter at vi måtte lære oss norsk på ny
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne ned over oss
orda overlever ein 9mm glock
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe

Gjennom et metafortungt billedspråk som vekker assosiasjoner til 22. juli, setter Grytten ord på hvor dyptgripende ødeleggelsen og sorgen er: Den sprengte oss i filler. Det lyriske «vi-et» minner om Halldis Moen Vesaas’ dikt «Tung tids tale» som begynner med antitesen «Det heiter ikkje: eg – no lenger./Heretter heiter det: vi» (Langås 2016, s. 87). Fornemmelsen av å stå samlet, av å danne et vi, sto sterk etter terroren og er helt sentralt i Gryttens dikt. Det søker både å uttrykke en kollektiv følelse og formidler et budskap om fellesskap.

Gryttens dikt starter med at vi-et blir sprengt. Med regjeringskvartalet som ble sprengt i filler, ble det norske samfunnet slik det var, omveltet. Det gjentakende «etter» som innleder de første fem linjene, understreker bruddet mellom før og nå, og med hver linje understrekes avmakten hos det lyriske vi-et: vi ble sprengt, vi mistet kontroll da fredagen falt ut av våre hender, vi mistet språket. Forståelsen av at Norge har tapt sin uskyld og er endret for alltid, hører til en av de dominerende tankefigurene etter 22. juli. Det samme gjelder erfaringen av språkets tilkortkommenhet; av å mangle ord for å beskrive og for å forstå hendelsen. Men så avløses maktesløsheten: «orda overlever ein 9mm glock/kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe». Det skjer et formmessig brudd og det anaforiske etter, som preger de første versene. Nå er det et nytt nå. Diktet fortsetter med en insistering på kjærlighetens og samholdets styrke og avslutter med et optimistisk fremoverblikk. Etter 22. juli betyr ikke å være sprengt i filler, men å stå samlet og om å kjempe for en bedre verden, synes diktet å oppfordre oss til.

Diktet har fungert som leder i Klassekampen, og det avslutter utstillingen på Hegnehuset på Utøya. Dets avslutning stemmer overens med etosen som uttrykkes gjennom flere av utstillingene på Utøya: Vi (AUF) skal ta øya tilbake. Diktet er både representativt for lyrikkens rolle i den tidlige sorgprosessen, og det kan sies å fange en fremherskende livsfølelse de første dagene, ukene og månedene etter 22. juli.

De tidlige diktene er interessante fordi de vil kunne gi tilgang til og forståelse av de fremherskende tankene og følelsene den første tiden etter terroren. Arbeider man komparativt og legger flere dikt ved siden av hverandre, vil man kunne jobbe med å få øye på hvilke symboler, narrativer og verdier som dominerer lyrikken etter 22. juli. Man kan også utvide teksttilfanget til å inkludere taler fra minneseremoniene og aviskommentarer. Et slikt diskursorientert arbeid vil kunne styrke elevers sensibilitet for hvordan mening forhandles i det offentlige rom gjennom ulike tekstlige og kulturelle uttrykk, og dermed styrke elevers kritiske tekstforståelse. Det vil også kunne åpne for kritiske samtaler fra dagens ståsted: Hvem er dette vi-et? Hva har skjedd med samholdet og kjærligheten? Er demokratiet blitt styrket? Dette er spørsmål som er særlig relevante i lys av den dagsaktuelle rasismediskusjonen.

Som påpekt bærer de kanoniske diktene og sangene og de nyskrevne diktene som ble fremført på minnemarkeringer, preg av å ha enkle budskap. Det er en type brukslyrikk som hører særlig minneseremoniene til. Det agitatoriske i diktene er imidlertid også mer overordnet typisk for politisk motivert kamplyrikk, som ifølge redaktørene av diktsamlingen Alt skal bli forandra. Snart. har fått et merkbart oppsving etter 22. juli (Godal & Høghaug 2018). Diktsamlingen inneholder en rekke arbeider og kampdikt fra både før og etter 22. juli om tema som blant annet sosial urettferdighet, krig, asylpolitikk og selvfølgelig dikt som er direkte responser på 22. juli.

Ved siden av denne typen brukslyrikk finner vi også en rekke mer komplekse dikt. Blant andre har Gro Dahle og Cecilie Løveid skrevet dikt med store tolkningsrom og et mer fortettet lyrisk språk. Jeg vil her bare helt kort trekke frem Løveids nydelige og såre dikt «Straff», som først stod på trykk i Aftenposten 8. april 2013, og som nå står samlet med flere andre 22. juli-dikt, deriblant «Trøst», i Vandreutstillinger. Bare for å få et inntrykk av diktet vil jeg sitere de første linjene:

Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal
han leies frem til hver eneste grav. 
Han skal legge en kurv med fortid og en kurv med
fremtid på graven.
Han skal ha på seg gallauniform.
Han skal i tillegg tømme oppvaskmaskinen til alle
foreldrene, gjøre sønners og døtres plikter. Gå på
fotball, gå på trening, synge i korene, han får det
travelt. (Løveid 2017)

Diktet er skrevet etter rettssaken mot Anders Behring Breivik. Straffen Løveid skriver frem i diktet, er en fantasi og retter leserens oppmerksomhet mot hvor umulig en rettferdig straff er. Det kan være spennende å utforske med elever og åpner for refleksjoner om spørsmål om hva som er straff, sorg og menneskeliv. Slike mer komplekse dikt gir generelt større rom for undring.

Sanglyrikken og åpningen for mangfold

Konstruksjonen av et felles «vi» som står i motsetning til den ytre fienden (ondskapen), er typisk for flere av de nyskrevne låtene med tydelige referanser til 22. juli (Ommundsen 2014). Allerede i desember 2011 ble det klart at ungdomsduoen Yaseen og Julie Marie fra Oslo skulle delta i Melodi Grand Prix med sangen «Sammen» som er en hyllest til det multikulturelle Oslo. Uttrykk for kjærligheten til byen (OsLove) hører til de mest pregnante reaksjonene i tiden etter 22. juli, noe vi også kan se i låten «Påfugl» av Karpe (tidligere Karpe Diem) som er en av tre nyskrevne sanger som ble fremført under minnekonserten i 2012. I likhet med de tidlige nyskrevne diktene er også disse sangene preget av direkte referanser til 22. juli, men i motsetning til de tidlige diktene som fokuserte på fred og kjærlighet, er disse sangene også preget av sorg og sinne (Skånland 2014, s. 73). Bjørn Eidsvågs sang «Så kom den til oss» fokuserer på terroren som ondskap som har rammet Norge og frarøvet landet dets uskyld. DeLillos ble kontroversielle med fremføringen av sangen «Vi ser dere nå», som vakte reaksjoner på grunn av de direkte referansene til den brutale hendelsen.

Det er Karpes «Påfugl» som nok er den mest vellykkete og interessante sangen som er blitt laget i etterkant av terroren. Det som kjennetegner Karpes låter, er at de tar opp hybriditetserfaringen og identitetsproblematikk til andregenerasjonsinnvandrere. «Påfugl» passer særdeles godt i undervisningssammenheng og kan for eksempel utforskes sammen med «Tusen tegninger», som Karpe fremførte på minnekonserten året før.

Begge låtene tematiserer livet som andregenerasjonsinnvandrer. «Tusen tegninger» setter ord på daglige møter med fordommer mot egen religion og kultur og ble således viktig i inkluderingsprosjektet etter 22. juli. I «Påfugl», som ble skrevet etter hendelsene, settes det ord på en kompleks erfaring av kulturell hybriditet. Videre formidler låten den sammensatte erfaringen av både å være et terrormål og en del av et sterkt nasjonalt multikulturelt samhold:

Fordi en jævel hata påfugler
Tok den jævel’n med seg grå kuler. 
[…] 
Men lillebror er påfugl på stedet der jeg vokste opp
Og vårt språk er stygt, han gråter I det stille
Og byen vår har fått bikiniskille
Annerledes, finner du’kke drømmene til en pjokk
Jeg pleide å prøve å lage midtskill ut av krøllene med voks
Han gjorde det samme i fjor, han gjemte et fargekart
Men når det barnet er stort, så ser det halen bak
Så man ska’ være stolt, det bildet byen hans har malt
Samma hva du tenkte timen etter at det smalt

Terroren fortolkes innenfor en ideologisk ramme og knyttes til Breiviks hat mot det multikulturelle Norge («Fordi en jævel hata påfugler»). Det ligger en ambivalens i skildringen av den kollektive responsen. Hvordan skal man forstå det poetiske bildet av en by med bikiniskillet? Betyr det en sterkere segregering mellom Oslo vest og øst? Eller betyr det at skillet er blitt mindre, mer glidende? Når det noen linjer senere heter at man skal «være stolt, det bildet byen hans har malt», uttrykkes det en seier for en mer sammensveiset Oslo by, over Breiviks hat.

I motsetning til den tidlige lyriske responsen finner vi større tolkningsrom i Karpes låt, noe som muliggjør mange interessante diskusjoner. Begge sangene egner seg godt til å diskutere sanglyrikk i et politisk perspektiv med vekt på mangfold. Selv om jeg her fokuserer på teksten, er det selvfølgelig et sammensatt uttrykk, og det vil i undervisningssammenheng være naturlig å jobbe med så vel musikken som musikkvideoen.

Romaner og kortere fortellinger: sorg, kritikk og menneskelig avgrunn

Allerede i 2011 kunne man finne direkte og indirekte henvisninger til terroren i romaner, som f.eks. i Erlend Loes Fvonk, Vigdis Hjorts Leve Posthornet og – mer interessant i norskundervisningssammenheng – i Harald Rosenløw Eegs sjeldent vellykkete ungdomsroman Gyldig fravær. Her blir en gruppe ungdommer sperret inn i en T-banetunell etter et bombeattentat. I retrospektiv følger vi ungdommenes bevegelser gjennom dagen, og gjennom informasjonsbrokkene tegnes det bilder av flere av ungdommene som på hver sitt vis kunne passe inn i et skjematisk bilde av en terrorist. Eeg spiller således på leserens egne fordommer. Romanen var ferdigstilt før 22. juli 2011, men ble på grunn av tematikken umiddelbart satt i sammenheng med terroren i Oslo og på Utøya. Også Lars Mæhles ungdomsroman Fuck off I love you fra 2012 kan leses som en referanse til Anders Behring Breivik gjennom portrettet av den voldelige, innvandrerfiendtlige Two-face, lederen i en gjeng som 16 år gamle Vemund havner i.

De første romanene som eksplisitt omhandler 22. juli, begynte å komme ut i 2014. Særlig i de tidlige romanene er det traume- og sorgbearbeiding som er i fokus. Både Brit Bildøens allerede klassiske Sju dagar i august (2014) og Eivind Hofstad Evjemos Velkommen til oss (2014) søker å sette ord på de etterlattes bearbeiding og sorg. Lignende ser vi i den lille romanen Redd barna (2015) av Tiril Broch Aakre. Her fortelles historien om en liten familie som flytter fra Oslo etter 22. juli for å redde barna. Fokalisert gjennom moren får vi innblikk i en eksistensiell angst for barnas liv, en angst som ikke bare er knyttet til terroren, men en rekke andre aspekter i samfunnet. Selv om disse tidlige romanene refererer eksplisitt til terroren, blir denne selv ikke fremstilt. Den fungerer heller som igangsetter og bakgrunn.

Sorg og traumebearbeiding spiller også en sentral rolle i de senere romanene som skildrer hendelsene mer direkte. Disse retter imidlertid også et mer eksplisitt kritisk blikk på den offentlige håndteringen av 22. juli. Mattis Øybøs Elskere (2016) er fortellingen om en mann som sørger over tapet til en han har elsket i utroskap, men hvis sorgprosess blir blandet med og komplisert av den offentlige sorgen etter 22. juli. Romanen gir et godt og kritisk bilde av mediedekningen og de umiddelbare reaksjonene etter 22. juli. I romanen fremstilles erfaringen av at det eksisterer et misforhold mellom den offentlige fortellingen og den kollektive sorgen og den individuelle opplevelsen.

Jan Kjærstads roman Berge (2017) er blitt utropt som den store 22. juli-romanen. Her konstrueres et fiktivt mord på to arbeiderpartipolitikere og deres familie. Handlingen er lagt til 2008, men den offentlige reaksjonen på drapene trekker tydelige veksler på responsen etter 22. juli. Historien fortelles fra flere ulike perspektiv og retter et kritisk blikk mot media, den offentlige responsen og narrativene som konstrueres.

Et lignende kritisk blikk finner vi i 15:25 av Aina M. Ertzeid. Romanen er delvis basert på egne erfaringer og forteller historien til Agnes som jobber i justisdepartementet, og som er på jobb i regjeringskvartalet når bomben går av. Mens de andre romanene konsentrerer seg om reaksjonene til indirekte berørte, handler denne om en overlevendes traume i etterkant. Ertzeid fletter sammen opplevelsen av terrorhendelsen med Agnes’ egen problematiske barndom. Samtidig som romanen skuer innover i hovedkarakterenes psyke, fortid og reaksjonsmønster, retter den også sterk kritikk mot den offentlige og institusjonelle håndtering av terroren. I likhet med Øybø og Kjærstad viser også Ertzeid hvordan fortellinger konstrueres, og hun problematiserer gapet mellom de offentlige fortellingene og den private erfaringen: Agnes kjenner seg ikke igjen i fortellinger fra overlevende som skal være representative for opplevelsene den dagen; hun føler seg mislykket når krisepsykologene instruerer de berørte om hvordan de kan bli til vellykkete overlevende; hun greier ikke å leve opp til sin egen avdelings fortelling om at de har greid seg så godt gjennom terrorangrepet. Gang på gang retter Ertzeid leserens oppmerksomhet mot ensrettingen i 22. juli-fortellingene, som når Agnes avgir forklaring til politiet:

Avhøret går greit. Agnes forteller, og en ung politibetjent med utstudert bustete hår skriver. Hun glir inn i den forenkle versjonen hun er blitt vant til å gi kolleger og andre som spør. Hun tar seg i det, forsøker å fortelle mer utfyllende, gi flere detaljer. Hun vil gi et ordentlig vitnesbyrd. Dette er ikke en journalist eller en nysgjerrig nabo. Hun har spart den virkelige historien til en situasjon som dette, men nå klarer hun ikke å komme på noe annet enn det overfladiske hun pleier å si. Hun stopper, strever, prøver å finne mer dekkende ord. Etterpå leser politibetjenten opp det han har skrevet. Det er helt andre ord enn dem Agnes har brukt. Det er som et sammendrag av noe man har hørt gjennom mange ledd. Nyansene er borte. Historien kunne tilhørt alle som var i bygget. (Ertzeid 2019, s. 183)

Vi har tidligere vært inn på vanskeligheten med å sette ord på hendelsene som et gjennomgangstema i den tidlige litterære resepsjonen. I denne romanen er problemet forenklingen og homogeniseringen av fortellingene, noe som hovedpersonen selv også bidrar til, mot sin egen vilje. Det er et representasjonsproblem Ertzeid retter fokus mot. Flere av romanene egner seg til nettopp arbeid med og kritiske samtaler om hvordan virkeligheten representeres og konstrueres i offentligheten, i media og i litteraturen.

Et tema som, bortsett fra i Kjærstads roman, ikke behandles i romanform, men som spiller en stor rolle i den offentlige samtalen og i flere kortere fortellende 22. juli-tekster, er spørsmålet om gjerningsmannens beveggrunner. Kjærstad (2013) skriver: «Mange kloke mennesker har skrevet medrivende fra rettsalen, men like fullt virker det som om alle sier det samme, hele tiden, med små nyanser. Jeg savner noen som rett og slett dekonstruerer Anders Behring Breivik». Dette er et av prosjektene i Berge der Kjærstad på den ene siden tegner et bilde av sin gjerningsmann, Nicolay Berge med klare referanser til Anders Behring Breivik, men samtidig sår tvil om hele denne fortellingen.

En annen narrativ tekst som utforsker gjerningsmannen, og som er høyst aktuell i undervisningssammenheng fra 9. trinn og oppover, er en utitulert novelle-aktig tekst som vi finner i Tomas Espedals bok Bergeners fra 2014, og som gjerne kalles for «Mann i kostyme». Her følger vi forvandlingen til en ung mann. Teksten er delt inn i tre deler. Den åpner med et sitat fra Franz Kafkas novelle «Forvandlingen», som angir novellens hovedmotiv. Navnet til den unge mannen nevnes ikke, og det er leseren selv som gjennom sin kjennskap til 22. juli må trekke forbindelsen til Anders Behring Breivik. I de to delene som følger, skildres først den unge mannens forvandling, tilbakeblikk til planleggingen av attentatet og hans bevegelser på formiddagen. I siste del står han på fergen og starter så skytingen på øya. Novellen avslutter med en ny forvandling. Vi kan se et stilistisk skifte fra del to til del tre, der den tredje delen er mer faktaorientert enn den foregående. Det er en interessant tekst som fungerer litterært, selv uten kjennskap til hendelsene den 22. juli, samtidig som referansene er tydelige. Espedals novelle reiser spørsmål knyttet til Breiviks beregnelighet og psykiske tilstand. Den er især interessant å lese opp mot Anders Behring Breiviks egne forklaringer i retten og hans skildringer om sin egen forvandling. Novellen egner seg godt til høytlesing med flere lesestopp, etterfulgt av samtaler som setter fiksjon og virkelighet i sammenheng.

Teksten kan også sammenlignes med en eller to tidligere tekster som vi finner i Respons 22/7. I en utitulert tekst har Terje Dragseth klipt fra og bearbeidet et kapittel fra Virginia Woolfs Til fyret. Gjennom utvalget får vi som lesere tilsynelatende tilgang til en gjerningsmannns perspektiv og syn på seg selv. En annen finurlig tekst er et kapittel fra Beate Grimsruds Søvnens lekkasje som ble trykt med tittelen «Det var fem millioner som ikke gjorde det», og som i denne nye 22. juli-konteksten på vakkert vis spør hva som gjør at de fleste mennesker handler godt. Det er et interessant grep som gjøres med utdraget fra Woolf og Grimsrud, og som fortjener utforskning i klasserommet. Hva gjør denne rekontekstualiseringen med vår forståelse av tekstene? Hva betyr det at en tekst kan flyttes til en helt ny kontekst og likevel virker helt treffende? Hvordan utforsker tekstene Breiviks indre på hver sin særegne måte? Hvilken rolle spiller intertekstualiteten? Dette er spørsmål som kan være utgangspunkt for refleksjon.

Avslutning: trøst, samhold, empati og kritikk. Og om det ubehagelige fraværet i litteraturen

Skjønnlitteraturen kan fungere som kilde til kunnskap om 22. juli og innsikt i menneskelige erfaringer. Den fungerer også som reflekterende samtalepartnere som stiller spørsmål og utfordrer eksisterende forståelser av terroren. Litteraturen kan på denne måten stimulere elevenes kritiske tenkning, samtidig som den kan skape empati og forståelse.

Å lese den tidlige lyrikken høyt, synge enkelte av de sangene som ble sunget på minnemarkeringer, eller se på minnekonsertene kan gi elevene tilgang til noe av den stemningen som var fremherskende i dagene, ukene og årene etter terroren. Kjennskap til funksjonen sanger som «Til Ungdommen» hadde for de som var under angrep og for den offentlige sorgprosessen, hører allerede til allmenndannelsen. Også arbeid med lyrikken vil gi tilgang til noen av de dominerende følelsene og tankefigurene som preget tiden etter angrepene: fortvilelse, sorg, språkløshet, samhold, kjærlighet og det nye vi-et. Som vi har sett, er dette tankefigurer som nyanseres og problematiseres i flere romaner. Lesning av romaner tilbyr en annen inngang til ikke bare sorgen etter 22. juli, men også forståelsen av håndteringen av terroren.

I løpet av presentasjonen har jeg lagt vekt på arbeid med skjønnlitteratur om 22. juli i et kritisk perspektiv. Da gjenstår å kaste et kritisk blikk på den litterære responsen etter 22. juli. Når man leser samlingen Respons 22/7, der ulike skjønnlitterære forfattere har bidratt med essays, dikt og kortprosa, er det slående hvor sentralt spørsmålet om det flerkulturelle Norge står. Blant flere eksempler kan nevnes Jon Michelets fine, reflekterende essay «Om Bano, presten og imamen. Og om Ali på Utøya og en fakkel fra Larkollen» der forfatteren gir uttrykk for et håp om og tro på et mer forent Norge. Vi har også sett at rappgruppa Karpe (Diem) fikk en sentral funksjon under minnemarkeringene. I lys av dette er det forstemmende at den skjønnlitterære responsen i ettertid har forblitt blendahvit. Det er først og fremst perspektivene til den hvite middelklassen som kommer til synet i litteraturen. Sumaya Jirde Ali skriver i essayet Ikkje ver redd sånne som meg: «Det er først no, som tjueåring, eg forstår kor knusande 22. juli var for meg. For identiteten min. Først då ting blei enklare, då eg ikkje lenger skamma meg, kjende eg tyngda av steinane. 22. juli gav fotfeste til kjensla av at ‘eg er eit problem’» (Ali 2019, s. 29). For Ali innebar tiden etter 22. juli ikke samhold, kjærlighet og et nytt «Vi». Tvert imot innså hun at hun var «den andre». Hvor er det blitt av dette perspektivet i litteraturen om 22. juli? Når jeg setter punktum for denne litteraturgjennomgangen, er avisene fulle av anmeldelser av Zeshan Shakars nye roman Gul bok som berører 22. juli. Kanskje får vi her det perspektivet jeg etterlyser.