- 22. juli er noe som fortsatt skjer

- Én ting var Breiviks handling, men mothandlingene fortalte så mye om systemene våre og Norge, sier Sara Johnsen og Pål Sletaune. De står bak NRKs 22. juli-serie.

Lyden av helikopter som flyr i skytteltrafikk på vei til Ullevål med skadde ungdommer. Sola som lyser gjennom vinduene dagen etter mens de sitter foran tv-en og datteren på fire år som leker på gulvet. Ekteparet Sara Johnsen og Pål Sletaune har sine 22. juli-minner, som så mange andre i Norge.
- Vi kjente ingen som var direkte rammet, men datteren min kunne ha vært der, og jeg var på Utøya året før på Rød Ungdoms sommerleir for å snakke om en film jeg hadde laget.

En besettelse

I tiden etter angrepet ble Sara opptatt av gjerningsmannen.
- Vi hadde gått på samme skole på Smestad, og han hadde bodd i samme boligkompleks som en venninne av meg på Skøyen. Det føltes så nært.
- Det ble en slags besettelse hvor hele 22. juli-katastrofen opptar deg 100 % og gjør at du nesten ikke skjønner at folk kan snakke om noe annet. Det var som et sjokk som jeg måtte prøve å forstå, hvordan kunne dette skje?
- Det ble jo sånn for oss alle, det var så uforståelig, sier Pål.
- Som at det befant seg et gigantisk mysterium inne i stua di, som var der hele tiden.
Sara fulgte også rettsaken og hadde egentlig en annen historie hun ville fortelle. Pål arbeidet med en ny spillefilm.
- Selv satt jeg og skrev på et manus om en lystig massemorder.
Det føltes helt feil å holde på med akkurat da. I stedet forsøkte vi å finne veier for å fortelle om det som hadde skjedd 22. juli. Spørsmålet vi stilte oss, var om det var mulig å fortelle noe av dette som drama? Svaret ble hele tiden: Nei, det går ikke.

To svarte firkanter

Likevel gjorde de et forsøk. I 2013 la de frem et forslag til NRK om å lage en tv-serie om 22. juli. Pål husker at den første ideen de presenterte, var to svarte firkanter på et ark.
- De var bilder på hva vi ikke skulle vise. Vi skulle ikke være i sentrum når bomben gikk av, vi skulle ikke være på Utøya når massakren skjedde. Det er et vanskelig utgangspunkt å ha når en skal fortelle en historie. Man er mer opptatt av dette skal vi fortelle.
- Vi hadde nettopp sett Treme, forteller Sara, en serie om New Orleans etter orkanen Katrina i 2005. Den er skapt av David Simon, mannen bak kultserien The Wire.
- Han hadde alltid hatt lyst til å lage en film om den spesielle musikkulturen i New Orleans, og da Katrina skjedde, kom muligheten til å sette byen i et perspektiv, sier Pål og forteller hvordan Simon bruker katastrofen til å fortelle om et samfunn.
Høsten 2013 ga NRK de to regissørene klarsignal til å begynne det store arbeidet med å skrive manus til serien med utgangspunkt i de tomme firkantene.

Forarbeidet

Planen var at Sara skulle ha hovedansvaret for manuset og Pål for regien.
I praksis var de begge serieskapere.. De skjønte fort at utviklingen av manuset krevde en grundig research for at historiene og karakterene skulle bli troverdige, og at forarbeidet kom til å kreve mye tid og ressurser. De hentet derfor inn Kjetil Østli og Ola Henmo, som begge hadde arbeidet som journalister under 22. juli. Sammen med dem møtte de personer fra helsevesen, media og politi som hadde jobbet med hendelsen.
- Vi gjorde intervjuer og samlet på erfaringer, sier Pål og bekrefter at veldig mange av disse erfaringene er med i serien. De har fått andre navn, kjønn og alder.
- Det var viktig for oss at det vi skrev i manuset, ikke var direkte gjenfortellinger fra én enkelt person. Derfor gjorde vi ikke opptak av intervjuene. Vi ville at alle skulle ha muligheten til å være anonyme og snakke fritt med oss.
- Vi hadde tidlig et møte med Støttegruppen etter 22. juli hvor vi fortalte at vi skulle lage serien, sier Sara.
- Vi visste at vi ikke skulle skildre noen som hadde mistet sine. På den tiden virket det umulig å skulle gjøre det.
- Alt var veldig nytt for oss. Ingen av oss hadde erfaring med å jobbe med historiske hendelser, sier Pål og forteller om en lang læringsprosess med mye prøving og feiling. De holdt likevel fast i sin første ide om de svarte firkantene.

Fokus

De fant tidlig ut at de ville at serien skulle ha fokus på politi, skole, helsevesen, media og domstol. Inspirasjonen til dette kom fra The Wire hvor hver sesong er bygd rundt en av disse samfunnsinstitusjonene.
- Det interessante med The Wire er at det er en ambisiøs samfunnsanalyse i dramaform, og den har en dramaturgi som er utradisjonell, sier Pål.
- I starten tenkte vi at vi skulle ha episoder som het Sykehus, forteller Sara.
- Den andre skulle hete Media. Så skulle 22. juli skje på nytt innenfor hver institusjon. Den ideen hadde vi i nesten to år.
Sentralt i serien står nedskjæringene som var i gang på Ullevål Sykehus.
- Vi var interessert i New Public Management (NPM) og hvordan den måten å tenke på styrte institusjonene. NPM brukes som betegnelse på en reformbølge som startet på 1980-tallet og brukes for å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra private selskaper. Målet er å skjære ned kostnader og ressurser for å bli mer effektive, og implementere et markedsføringsspråk i organisasjonen for å styrke produktet som skal selges. Politiet og skoleverket har fått kjenne på konsekvensene av denne måten å drive offentlig virksomhet på.
- Vi valgte systemkritikken ut fra det vi lærte av intervjuobjektene våre, de som fikk kjenne konsekvensene av effektiviseringen på kroppen.

Manus

- Vår utfordring som dramatikere var at 22. juli tilsynelatende var en gjennomfortalt historie. Man hadde sett ofrene, man hadde sett bildene fra Utøya og Regjeringskvartalet. Hvilke bilder kunne vi vise som ikke var oppbrukt, og som likevel kommer under garden din, som du ikke er beskyttet mot. Det var en fortellermessig utfordring, sier Pål.
Sara forteller at de ville at serien skulle begynne før 22. juli og slutte med rettssaken. Hvordan de skulle strukturere tiden mellom, var de usikre på.
- Vi var veldig lenge redde for at det skulle bli for langsomt og tungt. Folk vil ha mye mer klassisk drama, tenkte vi, men til slutt måtte vi bare måtte stole på det vi selv hadde blitt veldig berørt av.
Pål husker best møtet med politibetjentene på Hønefoss.
- De fortalte oss at buksene var så fulle av blod på natten etter 22. juli at de sto av seg selv.
Sara husker bildene av mobiltelefonene som ringer i mørket i teltleiren på Utøya, den endeløse rekken av begravelsesbiler og røntgenbildene fra Ullevål som viser hvordan kulene sprer seg. Alle disse øyeblikksbildene ble med i serien og viser brutaliteten i hendelsene.
- Det var også mange situasjoner de ikke fikk med, sier Sara, og forteller om de 200 legene som plutselig bare dukket opp på sykehuset for å hjelpe til. En kirurg kom rett fra Oslofjorden i våtdrakt.
- Når vi begynte å snakke med folk, sa alle først: «Ja, men dette er jo jobben vår. Jeg er 90 prosent politi og 10 prosent menneske, jeg er 90 prosent lege når jeg opererer, 10 prosent menneske». Så skjønte man jo etter hvert at den prosenten var helt omvendt, forteller Pål.
- 22. juli sprengte hjertene og sjelene til så mange, selv de som var med på å redde liv.

Karakterer og historier

De sterke møtene med fagpersoner fra de ulike samfunnsinstitusjonene ble direkte inspirasjon til hovedkarakterene i serien. Møtet med traumeteamet på Ullevål ble til anestesilegen Anne Cathrine og den somaliske renholderen Liban, politibetjentene på Hønefoss ble til Eivind, journalistene som var på jobb 22. juli, ble bakgrunnen for hovedkarakteren Anine og hennes kollega Harald. I tillegg skrev de inn læreren Helga som var sammen med sin sønn Ruben i Regjeringskvartalet. Hennes samboer Knut var sykehusprest på Ullevål og får ansvaret for å gi sjelesorg til sørgende foreldre. Inspirasjonen til Helga kom etter samtaler personer i skoleverket som fikk en tøff oppgave med å ta imot traumatiserte elever etter sommerferien i 2011. En annen viktig karakter er den høyreekstreme bloggeren Breidablikk, inspirert av ulike meningsfeller som Breivik hadde.
Alle karakterer og historier i serien er koplet til selve hendelsen, men én skiller seg ut. En seks år gammel gutt faller fra en balkong og dør av skadene. Det viser seg at han har blitt utsatt for omsorgssvikt, og at verken barnevernet eller politiet har klart å fange opp hans situasjon, på tross av flere bekymringsmeldinger.
- Vi ønsket å finne noe som kunne fungere som metafor for Breiviks barndom og si noe hvordan han også ble sviktet av systemet, sier Sara. Denne historien skaper flere overraskende møtepunkter mellom noen av de andre karakterene og blir en viktig dramaturgisk motor for hvordan serien avsluttes.
- Etter å ha vært i inne 22. juli-tematikken så lenge og så komme inn i den rettsalen, se dommeren og høre det språket domstolen brukte, det var en viktig oppdagelse for meg, sier Sara.
- I begynnelsen tenkte vi veldig mye på språk: Hvordan forteller man om ting som ikke kan fortelles? Hvordan prøver man å finne språk for å forstå ting som nesten ikke kan forstås? Det er et enormt gap mellom det løgnaktige konsulentspråket som ble brukt for å effektivisere på Ullevål, og den nøyaktigheten hos dommer Arntsen som spør Breivik i rettsalen: Er du under arbeid?
- Å fortelle hva språket skjuler, er utrolig vanskelig å fortelle på film, men det må være ambisjonen, sier Pål.

Opptak

De første opptakene begynte i 2016. 180 skuespillere og 3500 statister ble hyret inn, og i løpet av 128 dager skulle det filmes på 130 ulike locations rundt om i Norge. Eksplosjonen i Regjeringskvartalet skulle filmes i en av sidegatene i Oslo, og teltleiren på Utøya skulle bygges opp igjen. Kompliserte rekonstruksjonsscener skulle gjøres på Ullevål og i Aftenpostens lokaler. Målet var at alt skulle være så realistisk som mulig.
- Vi brukte enormt mye tid på det, for selv om det er 2011, er det periodefilm. Alle rekvisitter, all teknikk, all teknologi så annerledes ut, telefoner, interfacer på computere. Vi hadde 3 personer som jobbet bare med teknisk utstyr så alle maskinene på Aftenposten viste hva de ville ha vist på det aktuelle tidspunktet. Alle nyhetsinnslag ble spilt av i nåtid for at det skulle oppleves som ekte.
- Vi hadde medisinske konsulenter som fulgte med hele tiden mens jeg regisserte. Det var irriterende i starten, men nødvendig etter hvert for å sikre at det vi gjorde var hundre prosent riktig.

Når han skal fortelle om hvordan scenene rundt eksplosjonen i Regjeringskvartalet ble filmet, må han ta sats.
- Det var en kjempelang prosess. Vi jobbet med planleggingen i månedsvis fordi det var så svært. Produksjonsdesigneren hadde for eksempel bestilt tolv tonn med knust glass som skulle legges ut i en av sidegatene i Oslo der vi skulle filme.
- Det var så bra at du var så sta mange ganger og våget å være upopulær, sier Sara og ser på ektemannen. Det var mange konflikter underveis for å få bildene de ønsket.
- Vi hadde det jo med oss hele tiden at dette ikke var noe vi hadde funnet på. Det var 22. juli. Jeg tror folk på settet, i alle funksjoner, innimellom ga mer enn det de hadde, fordi de syntes at det var så viktig å være med på.

Arbeidet med skuespillerne

Det var et bevisst valg å velge skuespillere som ikke var kjent fra før.
- Vi ville ikke at de skulle bære med seg arven fra andre roller. Vi ville ha ferske ansikter og folk som bar sin menneskelighet langt fram, sier Pål..
Han forteller at de jobbet mye med at skuespillerne ikke skulle spille omstendigheten 22. juli.
- Som når Anine i serien snakker om Utøya før det har skjedd, at hun ikke legger inn betydningen slik den er for oss nå, men heller hva det betydde klokka 16:30 22. juli 2011. Da betydde det ingenting. Derfor jobbet vi mye med at tilskueren skulle får en «her og nå»-følelse, at dette ikke var noe som skjedde for lenge siden, men at de får være i det sammen som karakterene er i der og da. Det var noe vi snakket veldig mye om, forteller Pål.
De hadde flere filmreferanser som også skuespillerne måtte se. En av dem var den amerikanske filmen Spotlight fra 2015. Den er basert på virkelige hendelser fra journalister i The Boston Globe som i 2002 avslørte hvordan den katolske kirke hadde forsøkt å skjule overgrep mot barn gjort av kirkens egne prester.
- Den saklige, ikke-emosjonelle stilen de har der, ble en viktig ledetråd for oss, forteller Sara.
- Vi så også gjennom mange YouTube-videoer som ble tatt rett etter bomben smalt i Oslo, som folk hadde tatt med mobiltelefonene sine. Da ser man at det tar utrolig lang tid før de skjønner hva som har skjedd. Hele den uvirkelighetsfølelsen lærte vi mye av å se på, sier Pål.
- Det var viktig at skuespillerne ikke skulle foregripe. Veldig mye av jobben på opptak var å balansere. Vi hadde noen regler: Ikke gråt! Du kan kjenne på følelsene, men du må kjempe mot dem.

Resultatet

Selv om manuset i hovedsak var ferdig da opptakene startet, ble det gjort endringer underveis. Når Pål kom hjem fra opptak, satte Sara seg på natten og skrev inn de detaljene som manglet. Det var en fordel å leve under samme tak.
- Jeg tror ikke det hadde funka ellers, sier Sara og ler.
- Hvis ikke hadde nok en av oss blitt skilt.
Pål er enig. Veien til arbeidsbordet har vært befriende kort.
- Vi har jobba sammen om det hele tiden. Det har vært krevende, men det har vært fint.
Etter en intens periode ute på locations satte de seg i klipperommet.
Der ble de sittende et helt år før de var fornøyd med resultatet.
- Det vi laget, måtte være nøyaktig, forteller Sara.
- Også for å motvirke alle mulige ulike konspirasjonsteorier om hva som skjedde. Vi ville ikke at noen skulle si at dette er ikke sant, det er bare fiksjon. Etter vi var ferdig med klippingen og filmen var i siste produksjonsfase, måtte vi plutselig gå tilbake og endre fordi datoen for leveringen av gjødsel på gården var feil. Det var helt krise. Vi kunne ikke begynne hele serien med feil dato, da mistet vi all troverdighet.
Det endelige resultatet ble vist på NRK på nyåret 2020, ni år etter terrorhandlingen, og hadde kostet 106 millioner kroner å produsere. Forventingene var skyhøye og fallhøyden stor.
Å overføre et nasjonalt traume til film medfører et stort ansvar.
- Det rare er at det ansvaret, det kjente jeg ikke på før serien skulle sendes, sier Sara, som var kjempenervøs før episode tre der selve hendelsen vises.
- Da husker jeg at jeg tenkte «hvordan kan du gjøre dette mot folk som har mista sine», og «var det nødvendig, dette er for hardt».
Tilbakemeldingene på serien har vært overveldende. Kritikerne har vært enstemmige i sin positive respons, det samme har seerne, og serien har fått flere priser for sin fremstilling av tragedien. Selv har Sara og Pål fått mange telefoner fra pårørende og andre de intervjuet. De uttrykker en takknemmelighet for den respekten som serien er laget med.
- Det føles som en stor arbeidsseier. Mange har investert mye for at det skulle bli bra, sier Pål.

Anti-vold-serie

Sara og Pål håper at serien blir brukt som et tidsvitne, en sann fortelling som kan lære barn og unge hva som skjedde.
- Jeg ville at serien skulle belyse alle de komplekse sidene ved terrorhendelsen, også om høyreekstrem propaganda og hvor farlig det er.
Hun ser på serien som et humanistisk antivoldsprosjekt.
- På film bruker man ofte vold til å skape spenning eller et mysterium, men det er viktig å vise konsekvenser av vold på en annen måte; hvordan ungdommene ble fraktet til Rikshospitalet, hvordan de ble identifisert, hvordan foreldrene måtte sitte på sykehuset og vente for å vite om barnet deres var omkommet eller ikke. Hat og vold skader enormt mye. Det er ikke underholdning. Det er alvor.
Sara håper også at serien kan peke på hvor viktig det er at systemet er åpent og demokratisk.
- Alle er enige om at vi skal prioritere helse og politi, uavhengig av økonomi. Bare se nå under koronaen. Hvem er det vi må lene oss på? Jo, det er skolen og helsevesenet. Vi trenger fellesskapsånden. Den er lett å glemme når det ikke er krise.
- Det handler også om enkeltmenneskets ansvar i det systemet, mener Pål.
- Hadde ikke båtfolka på Utvika Camping handlet, hadde det dødd mange flere. Politiet sto på kaia og hindret ambulanser i å komme ned fordi det var ikke trygt, mens de frivillige bandasjerte med det de hadde av T-skjorter. Selv om du er i et system, er du fortsatt et menneske, et individ som har et rettmessig kompass, som kan si at dette er galt.
Sara kjenner seg veldig igjen i Anine-karakteren og hennes forsøk på finne et sted hun kan plassere ansvaret.
- «Kan så mange mennesker dø uten at noen er ansvarlige? Det synes ikke jeg er riktig.» Vi ville tørre å rive av et plaster og spørre oss hva var det som skjedde. Vi må tørre å se på det, vi må ikke prøve å dekke det til. Vi må våge å snu kameraet mot oss selv egentlig.
- Ja, det er lett å prøve og pakke inn en sånn hendelse og glemme den, sier Pål.
- Men den varer i 100 år. Konsekvensen av 22. juli kommer til å vare i flere generasjoner fremover. Ofrene som døde, familiene til de som har blitt hardt skadet, det kommer til å påvirke deres liv i lang tid fremover. Det er som å ha vært i en krig. Det tar aldri slutt. Vi må ikke bare se på selve handlingen, men hele sjokkbølgene det sender gjennom et samfunn.
22. juli er ikke over. Det er ikke noe som skjedde, det er noe som fortsatt skjer.