Hardt arbeid med svart strek

Hyggelige priser har omkostninger vi ikke ser på regningen. Den nordiske modellen, med felles rettigheter for alle, er på vikende front for løsarbeidersamfunnet. Dette gjenspeiler seg også i norske og svenske tegneserier.

Når du er i Malmø, er «Möllan ett must» heter det, og den trendy bydelen har mye å by på. Ikke minst et rikt uteliv, med et utall restauranter og kroer der drikke og mat er billig. De hyggelige prisene har imidlertid omkostninger som vi ikke ser på regningen, avdekker Daria Bogdanska i den selvbiografiske tegneserieromanen Lønnsslaver.

Polske Bogdanska, født i 1988, flyttet for fem år siden til Sverige og Malmø for å gå på tegneserieskole. For å finansiere oppholdet tar hun alle de strøjobbene hun kan få, og blir etter hvert servitør på en indisk restaurant. Lønnen er lav, og noen arbeidskontrakt får hun ikke. Hun oppdager snart at hun likevel ikke er nederst på den uformelle lønnsstigen: Som innvandrer fra et annet EU-land har hun bedre lønn enn kollegaen fra Bangladesh, men lavere lønn enn en svenske. Lønnen er omvendt proporsjonal med graden av desperasjon etter å få jobb.

Lønnsslaver skildrer konkret og overbevisende oppsmuldringen av rettigheter i deler av det moderne arbeidslivet. Dette er arbeidslivskriminalitet fra virkeligheten med svart arbeid og uregulert arbeidstid. Boken viser hvordan selv lovfestede rettigheter har liten verdi for arbeidstagere som gjennom gjeld eller på andre måter er i et avhengighetsforhold til arbeidsgiveren. Samtidig er budskapet i boken at det er mulig å endre på maktforholdet. Bogdanska organiserer seg, hun prøver å få med kollegene og involverer fagforeningen.

Boken er dialogdrevet, og teksten blir til tider for dominerende i rutene. Tegningene er dessuten keitete med nokså vilkårlig komposisjon i rutene. De håndverksmessige svakhetene står likevel ikke i veien for en sterk leseopplevelse. På sett og vis uttrykker tegnestilen ubearbeidede opplevelser, og dermed noe ekte og troverdig. En innviklet kjærlighetshistorie skaper ekstra drama og interesse for hovedpersonen og bidrar til at Lønnsslaver er en relevant og viktig tegneserie.

Det nye arbeidslivet

De forholdene Bogdanska skildrer i Lønnsslaver, er ikke enestående for Sverige. Over halvparten av de arbeidsplassene som er skapt i EU-landene siden 2010, er midlertidige ansettelser¹. Dette såkalt fleksible arbeidslivet betyr usikre jobber og styrker arbeidsgiversiden i forholdet til arbeidstagerne.

Vi har vært vant til gode ordninger som er etablert i samarbeid mellom fagbevegelse, arbeidsgiver og stat, det vi gjerne kaller den norske eller nordiske modellen. Dette er nå satt under press som aldri før. Vi ser en oppdeling av arbeidslivet, der mange er underbetalt og uten rettigheter vi har tatt som en selvfølge. Sosial dumping har grepet om seg. I tillegg utvikler det seg nye, hensynsløse former for kriminalitet i arbeidslivet.

Kontrollinstanser som Riksrevisjonen, Kripos og Arbeidstilsynet er bekymret for utviklingen i Norge. Gråsonene mellom arbeidslivskriminalitet og «seriøs» virksomhet har bredt seg utover og blitt mer uklar. I en del bransjer har det blitt vanskelig for firma som ønsker å drive lovlig å konkurrere på pris.²

Forskningsprosjektet NordMod 2030 gjennomgår den nordiske modellens utfordringer frem mot 2030. Et viktig element er at den frie flyten av kapital og arbeidskraft i EUs indre marked, som også Norge er del av gjennom EØS-avtalen, styrker arbeidsgiversiden fordi det er enklere å få arbeidskraft til lavere lønn. Dermed kan arbeidsgiversiden velge å ikke samarbeide med fagbevegelsen og avstå fra sentralt avtalte tariffavtaler, det vil si felles vilkår for alle, som er kjernepunktet i den nordiske modellen³.

Esben S. Titland setter denne utviklingen i en historisk sammenheng i tegneserien «Baklengs inn i framtida» om den norske arbeidsmiljøloven. Serien ble opprinnelig tegnet for LOs nettsider og er trykt i pamfletten Styrk arbeidsmiljøloven. Det er en omfattende historie å presse inn på 14 sider, og serien er kompakt og proppfull. De tiltalende tegningene, en fargerik og lett karikert realisme, trekker oss inn i historien om arbeidsmiljøloven. Serien er både informativ og argumenterende og vektlegger hvordan regelverket er et resultat av arbeiderkamp og faglig organisering.

I likhet med Daria Bogdanska er Titland en serieskaper i trettiårene, født i 1984, og de er den første generasjonen som særlig har fått merke endringene i arbeidslivet. Titland bruker da også nåtiden som en inngang til historien. Serien starter med en hektisk skildring av «en dag i de vikaransattes liv», og Titland kritiserer regjeringen for å uthule arbeidsmiljøloven ved å legge til rette for vikarbyråer og flere midlertidig ansatte. Skremmebildet er løsarbeidersamfunnet. Historien om arbeidsmiljøloven illustrerer samme poeng som Lønnsslaver: Arbeidstagerrettighetene er ikke gitt, de må forsvares i fellesskap. Som en av Titlands nåtidsfigurer, en såkalt partysvenske, advarer: «Inte la det samma hända här som i Sverige!»

Den første jobben

Etter at debutboken Ungdomsskolen ble tildelt Brageprisen, har nok flere enn meg vært nysgjerrig på hva som skulle bli Anders Kvammens neste store tegneserieprosjekt. Antologien Byrjing ga en pekepinn med novelleserien «Den første jobben», der Kvammen skildrer møtet med arbeidslivet som ung og underbetalt reklamebud. Serien er en slags prolog til boken Jobb, som skal utkomme i februar neste år, med selvbiografiske serier om en rekke strøjobber han har hatt som ufaglært arbeidskraft.

«Den første jobben» er observant fortalt fra ungdomstiden. Kvammen tegner karikert, men stilen er også detaljrik. Det bremser ned lesehastigheten og forsterker utbyttet av serien ved at vi gir den mer tid og oppmerksomhet. Den røffe streken er ikke helt ulik Christopher Nielsen, og Kvammen har noe av den samme evnen til livaktig personskildring.

Kvammen er 14 år når han prøver seg som bud, og serien utspiller seg på tampen av 1990-tallet (han er født i 1985). Han maser om ukepengene, og faren synes det er på tide at han får seg en liten jobb. Sammen drar de på intervju hos et spedisjonsfirma, og ikke mange dagene etter har han store, tunge bunker med reklame å dele ut. Så mye er det at han krasjer med den overlastede sykkelen sin. Serien spisser til flere vittige situasjoner, samtidig som den kritiserer forbruksreklamen og et uryddig arbeidsliv.

Jobb-seriene «… handler om å falle utenfor, om å være en som ikke passer inn i arbeidslivet», forteller Kvammen i et intervju med Dagens Næringsliv⁴. Boken er inspirert av amerikanske Carol Tylers The Job Thing fra 1993, en samling med selvbiografiske serier om hennes verste arbeidserfaringer. En beslektet klassiker er Harvey Pekars American Splendor, et selvbiografisk seriehefte som Pekar startet på midten av 1970-tallet og som han skrev gjennom tre tiår. Både arbeiderklassen og Pekars eget arbeid i arkivet ved et sykehus i Cleveland er sentrale elementer i de hverdagslige historiene.

I årets utgivelser fra amerikanske forlag ser vi at Pekar og Tylers arvtagere flytter serienes subjekt fra seg selv til arbeidsinnvandrere. The Strange av franske Jérôme Ruillier skildrer en anonym papirløs innvandrer i et vestlig land. Boken beskriver sterkt den sårbare situasjonen hovedpersonen er i, og hvordan han blir hundset med av arbeidsgivere og ikke har muligheter til å forsvare seg. Mexicansk-amerikanske Duncan Tonatiuhs Undocumented: A Worker’s Fight er en eksperimentelt fortalt bok om en mexicaner som kommer ulovlig til USA og tar jobb i restaurantbransjen.

Hjerneskjelv

Det er neppe tilfeldig at Daria Bogdanska valgte akkurat tegneseriemediet for å fortelle sin historie. Sverige har gjennom 2000-tallet fremstått som det mest vitale tegneserielandet i Skandinavia, med nyskapning i stripeseriene, et betydelig sjangermangfold innenfor tegneserieromanene og godt tilsig av nye serieskapere. Typisk for de moderne svenske tegneseriene er dessuten mange markante kvinnelige serieskapere.

En av de markante kvinnene er Klara Wiksten, som i boken Hjärnan darrar tegner og forteller portretter av nitten ulike outsidere, mennesker på siden av gjengse idealer i samfunnet og på utsiden av arbeidslivet. Mange av seriene foregår på institusjoner for arbeidsløse, som Wiksten selv har erfaringer fra, ifølge boken. Seriene har et selvbiografisk preg, med en tilstedeværende jeg-forteller i møte med de mange personene.

Wiksten, som også tilhører samme generasjon som Bogdanska og er født i 1981, er åpen om at angstproblemer har ført henne inn og ut av arbeidslivet. Et sted i boken skriver hun: «Jag ville vilja ha ett jobb för jag ville va som alla andra. Men jag va ju rädd för allting förutom att ligga i sängen.»

Seriene skildrer unge og gamle, menn og kvinner. Det er den utslitte sykepleieren som prøver å komme tilbake i jobb og tilbringer dagene foran søketerminalene på jobbtorget. Og det er den erfarne bussjåføren som har fått så vondt i kroppen at han har vært sykmeldt de siste ti årene. Mange av personene har imidlertid lite utdanning eller yrkeserfaring, og ufaglært arbeid er det som er aktuelt.

På en klesbutikk får vi se det moderne stemplingsuret, med overvåking og registrering av de ansatte hver gang de tar en pause. Wiksten arbeider en periode også med å pakke fruktkurver, i en serie om en hissig snauskalle som jobber sammen med henne. De skal svare på en kartleggingstest for å se hvordan de klarer seg i arbeidslivet. Da slår stresset inn hos dem begge og hjernen «darrar», altså skjelver, som Wiksten skriver. Hun blir oppgitt og handlingslammet – han skriker ut frustrasjonen mot skjermen og spørsmålene. Seriene er både komiske og tragiske. De naivistiske blyantstrekene, med få detaljer og for det meste nærbilder av personene, er ikke stor tegnekunst. Likevel passer den skrøpelige stilen godt til seriens sorte humor og det utradisjonelle blikket på menneskers ambisjoner.

Kurs i selvutsletting

Det siste tiårets fremste svenske serieskaper Henrik Bromander, også han i trettiårene og født i 1982, tematiserer i boken Kurs i självutplåning hvordan den nordiske arbeidslivsmodellen er under press. Tittelen «kurs i selvutsletting» er selvsagt en parodi på alskens selvhjelpsbøker for å gjøre karriere.

Det er bemanningsbransjen, midlertidige ansettelser og egenrådige sjefer som får gjennomgå i seriene, som blant annet utspiller seg på et senter for telefonsalg og et varelager. Kunststykket er at Bromander lager interessante og originale historier av de økonomiske og sosiale maktstrukturene. Han tegner naivistisk, med tilspissede situasjoner og figurer som handler ukonvensjonelt, men seriene oppleves ubehagelig virkelighetsnære.

Mens Bogdanska, Kvammen og Wiksten beskriver arbeidslivet ut fra egne opplevelser, er Bromander kritisk til den selvbiografiske sjangeren. Da jeg intervjuet ham i hjembyen Malmø rett etter utgivelsen av boken, mente han også selvbiografiene legger til eller forminsker og forstørrer hendelser, og kler historiene inn i dramaturgiske former. Han fortalte: «Hele ideen om sanne historier er egentlig falsk. For det finnes ikke noe slikt som sanne historier, ikke når det handler om kunst. Det vil jeg gjøre leserne bevisste på.»

Det er en interessant kontrast eller spenningsforhold mellom form og innhold i Bromanders serier. Den naive og karikerte tegnestilen skaper forventninger hos leserne om at seriene skal være humoristiske, men som regel forteller han på ramme alvor. Han forklarer selv tegnestilen slik: «Med årene har jeg innsett at den naive stilen er en styrke. Jeg tror ikke fortellingene mine hadde vunnet på å være realistisk tegnet. Det skjer noe virkningsfullt i møtet mellom det enkle bildet og den harde fortellingen.»