Tre tegneserier som vil rocke klasserommet

Mange lærere jeg har snakket med om tegneserier gjennom årene mine som skolebibliotekar i videregående skole, har en forestilling om at tegneserier er ren underholdning eller at de er lettleste fordi det er så mange bilder og lite tekst. Overraskelsen blir derfor stor når jeg viser frem mangfoldet i tegneseriemediet og hvilke muligheter det gir til bruk i undervisningen i ulike fag. Tegneserier kan naturligvis være lettleste og underholdende, men de kan også, i likhet med skjønnlitteraturen, være med på å utfordre oss, utvide vår horisont og vise kompleksiteten i det å være menneske.

Tegneserier har fått et oppsving i Norge de siste årene – det er en gledelig utvikling. Oppsvinget kan skyldes at vi har støtteordninger for tegneserier gjennom Kulturrådet og at flere tegneserieskapere dermed har fått sjansen til å utvikle sin kunst. Det norske tegneseriemiljøet er spennende og allsidig. Tegneserier blir anmeldt i noen av de største avisene og er mer allment akseptert som kunstart enn tidligere. Vi finner egne tegneserieforlag som No Comprendo Press og Jippi, men ser også en tendens til at store forlag som Cappelen Damm og Gyldendal satser på tegneserieutgivelser. Flere norske serieskapere som Jason (pseudonym for John Arne Sæterøy) og Bendik Kaltenborn har også hatt internasjonal suksess. I jobben min som skolebibliotekar har jeg arbeidet mye med å formidle tegneserier – i alle fag. Tegneserier er en uttrykksform med sine egne kvaliteter og verdier, men de kan også fungere som en inngang til litteraturen for ungdom som er oppvokst i en visuell kultur og er vant til å forholde seg til sammensatte tekster. I det følgende vil jeg gi dere eksempler på tre tegneserier som på ulike måter vil rocke klasserommet.

Å sette ord på det unevnelige – virkelighetsframstilling og historisk rekonstruksjon

Art Spiegelmans prisbelønte verk Maus – en overlevendes fortelling var for meg inngangsporten til tegneserieverdenen i voksen alder. Da jeg begynte å jobbe som skolebibliotekar i 2005 var Maus en av de første tegneseriene jeg leste. Og det er fortsatt den tegneserien jeg anbefaler til alle – både elever og lærere.

Spiegelman gjorde noe ingen før ham ville drømt om: Han lagde en tegneserie om Holocaust. Fram til 1972 da de første fragmentene av det som senere skulle bli Maus ble utgitt i USA, var det knapt noen som ville ha turt å uttale de to ordene «tegneserie» og «Holocaust» i samme setning, men Spiegelman brakte alvoret inn i tegneseriekunsten og skapte et mesterverk.

Maus er historien om Art Spiegelmans jødiske foreldre Anja og Vladek som overlevde Auschwitz, og som etablerte seg i USA etter krigens slutt. Moren tok sitt eget liv i 1968, og faren er dermed Arts eneste kilde til deres felles historie. Selv om Maus er en dokumentarisk tegneserie som skildrer virkelige, historiske hendelser, er den tegnet i «funny animals»-stil, et kraftig brudd med den virkeligheten den skildrer. (Vågnes, 2014, s. 17) Alle jødene er framstilt som mus, alle nazistene katter og polakkene griser, for å nevne noen. Gjennom dette omstridte grepet utforsker Spiegelman grensene for hva det er lov å lage tegneserier om.
Rammefortellingen etableres helt i starten av boken. Etter en kort prolog er Artie på besøk hos Vladek og den nye kona Mala i Rego Park. Vi forstår raskt at det er bokens forfatter som er hovedforteller. Art introduserer Vladek for ideen om å skrive en biografi om ham, og noe motvillig begynner faren å fortelle mens han tråkker på ergometersykkelen han bruker hver dag for å holde hjertet i gang. Disse innledende rutene viser, ifølge Spiegelman, hvordan samtalene om krigen faktisk ble til. Maus er på samme tid Vladeks biografi og Arts selvbiografi. Vladek er fortelleren i analepsene, eller tilbakeblikkene på krigen:

Hvis fremdeles du hadde en sunn kropp til å jobbe, de sendte deg gjennom og ga deg ny fangedrakt helt til neste seleksjon. Første gang jeg var veldig sterk, og kom lett til den gode side. De som ikke var så heldig, SS skrev deres nummer og sendte dem til den andre siden. (Spiegelman, 2017, s. 218)

Vladek snakker engelsk med polsk aksent, derfor skiller syntaksen til Vladek seg fra Arts og er en god markør for å vite hvem som er fortelleren i de ulike delene av tegneserien. I dialogen fra Polen hvor Vladek snakker sitt morsmål polsk med andre, er dialogen gjengitt i korrekt syntaks.

Fortellingen om Vladek og Anja er ikke kronologisk. For å samle trådene og gjenskape historien på papiret, gjorde derfor Spiegelman grundig research. I Metamaus – A Look Inside a Modern Classic (2011) reflekterer Art Spiegelman over hvordan han arbeidet med alle detaljene i Maus. Blant annet reiste han to ganger til Auschwitz for å se leiren med egne øyne. Bruddstykkene med store sprang i tid måtte han sette sammen ved å oppsøke andre kilder. Det ble tydelig for Art at ikke alt han leste i bøkene og i annet kildemateriale nødvendigvis korresponderte med minnene til Vladek. For eksempel hadde Art kvaler om hvorvidt han skulle inkludere orkesteret som spilte ved inn- og utmarsj i leiren Auschwitz. Faren husket ikke dette, men det er nøye dokumentert i andre kilder at det fantes et orkester. Skal han da ta det med eller utelate det fra sin egen fremstilling? (Spiegelman, 2017, s. 214) Spiegelman kommenterer den komplekse visuelle dialogen slik i Metamaus:

A: I could have left the whole damn thing out. B: I could have just had him say that he doesn’t remember an orchestra in a scene in the present and not shown anything. But instead as a cartoonist, I opted for C: I show the orchestra, then have Vladek say that he doesn’t remember seeing one. Then I have the orchestra being blotted out by the people marching because that’s all he remembers. (Spiegelman, 2011, s. 31)

Tegneserieformen gjør det altså mulig for Art å vise refleksjonen omkring historieskriving på en forbilledlig måte. Alexander Leborgs nye oversettelse til bokmål er også en god anledning til å introdusere tegneserieklassikeren for nye lesere. (Spiegelman, 2017)

Melankolsk strek

Anja Dahle Øverbye debuterte med tegneserieromanen Hundedagar i 2015. Hundedagar er en oppvekstskildring som handler om å stå utenfor et fellesskap, og om mobbing og vennskap mellom unge jenter i tidlige ungdomsår. Den melankolske stilen og blyantstreken som er karakteristisk for Hundedagar, finner vi også i hennes siste tegneserieroman Bergen (2018). Maria, hovedpersonen i Bergen, er førsteårsstudent, bor på hybel og har en ekstrajobb på Princess. Men hun finner seg ikke til rette i studenttilværelsen, og det viser seg at hun lider av psykiske problemer.

Maria veksler mellom å ønske nærhet, trøst og hjelp fra andre og å støte andre fra seg. Ute på byen får hun mye oppmerksomhet, og hun søker bekreftelse og anerkjennelse hos gutter, men uten at følelsene spiller på lag med henne. Sex-scenene i boka er fragmenterte og benytter det Scott McCloud i boka Hva er tegneserier omtaler som induksjon. Vi observerer bare enkeltdeler, et par som tar følge hjem fra fest, en BH som ligger henslengt, en naken kropp under en dyne, men vi oppfatter en helhet (McCloud, 2016, s. 71). Dette er et effektivt fortellergrep som overlater til leseren å forestille seg det som skjer. Petter, som blir med henne hjem i starten av boka, forelsker seg i henne, og de deler hybel en stund. Når hun omsider slår opp med ham og Petter blir såret av hennes avvisning, blir hun frastøtt av ham, som om hans sårede følelser er et tegn på svakhet snarere enn et speilbilde av hennes egen emosjonelle tilstand. Maria innleder flere seksuelle forbindelser, men finner ingen trøst, og hun kommer aldri styrket ut av relasjonene.

Hos Øverbye er det ikke noe rom mellom rutene. Rutene er klart adskilt av en skarp strek i begynnelsen, men etterhvert blir de stadig mørkere og vanskeligere å skille fra hverandre. Dette skjer i takt med Marias tiltakende tungsinn. Hun påfører seg selv skader både psykisk og fysisk. Omtrent midt i boka eksploderer det i et totalt mørke uten konturer eller noen former for lys. I dette mørket roper Maria om hjelp, og venninnen Johanne strekker ut en hjelpende hånd og leder henne videre. Psykiske lidelser er et tema som opptar mange unge mennesker, og Bergen viser leseren hvordan en altoverskyggende depresjon kan arte seg, men gir også håp om at det finnes en vei ut av krisen.

Futen – en lek med norsk kulturhistorie

Én tegneserie om Holocaust og én om depresjoner lever kanskje ikke helt opp til tittelen om å rocke klasserommet. Forhåpentligvis rokker de ved noen forestillinger om hva en tegneserie er og kan være. Den tredje tegneserien jeg vil trekke fram, går rett inn i norskfaget, med et vell av referanser til norrøn mytologi og norske folkeeventyr. Futen er en humoristisk, spinnvill actionserie som kan få enhver til å fatte interesse for norsk kulturhistorie. Boken er delt inn i kapitler som kan leses hver for seg, nærmest som tegneserienoveller, eller som en helhetlig tegneserieroman.

Møt fut nummer seksten, Mikael Braut, en bunadskledd brande som jobber på Christiania Futekontor. Han bor på toppen av en skyskraper i en liten laftet stue, sammen med Huldra. Hun er notorisk utro, han er en godtroende arbeidsnarkoman fut som følger reglene for skatteinnkreving til punkt og prikke: «Sjølv presten kan ha sine tvil, men futen er alltid stabil!» (Runde & Solberg, 2015, upag.) Det er ikke hvemsomhelst fut nummer seksten må hamle opp med. Boka åpner med at han banker på hos selveste Dovregubben og krever tiende for hundre og seksten år. Dovregubben, som er mange ganger så stor som futen, nekter å betale, men den listige futen stiller godt forberedt og gir trollet ei lekse han sent vil glemme: «Kvar ville vi vore utan velferdssamfunnet? Middelalderen!» – og han fortsetter på sitt klingende nynorsk, mens han slår ut tennene på trollet: «Vi hadde vore i mørkaste middelalderen viss ikkje storfolk hadde forstått at dei må dele med småfolket!» (Runde & Solberg, 2015, upag.) Fut nummer seksten hamler opp med de største trollene og gudene, selv Tor, Odin og Loke går ikke fri. Han er fryktløs og drives av et jag etter å fange Leviathan, selveste urmonsteret, som aldri har betalt skatt.

Futen er en postmoderne lek med referanser og forskjellige tegneseriesjangre som science-fiction og superheltserier. Mikael Braut tar for eksempel et undersjøisk supertog til Leiferika, kontinentet som Leif Erikson oppdaget. Og han kjemper mot trønderske tømmermenn, en slags tømmerhus som kan transformeres til å bli digre trekjemper som tyranniserer Trondheim.
Språket er en viktig del av denne leken. Mens Mikael Braut skravler i vei på nynorsk, snakker kollegaen Johannes bokmål, nøkken har en vislende talefeil, trollene er tagale og de trønderske tømmermennene snakker naturligvis trøndersk. Selv tittelen på omslaget av boka bærer referanser som de fleste vil kjenne igjen: Utformingen ligner mye på Freias umiskjennelige logo. Sammenstilt med det morske fjeset til Mikael Braut omkranset av bunadsbroderier på svart bakgrunn, blir Futen et godt eksempel å bruke i undervisningen om sammensatte tekster.

Avslutning

I jobben min som skolebibliotekar har jeg hatt som mål å få flere lesere til å få øynene opp for tegneseriemediet. Det er derfor gledelig å se at tegneseriemediet nå har fått et oppsving, og at man tar «den niende kunstart» på alvor og ikke i samme grad som tidligere avfeier tegneserier som lettvint underholdning. Min oppfordring til alle lærere som ønsker å komme i gang med arbeid med tegneserier i klasserommet, er følgende: Ta kontakt med skolebibliotekaren deres og undersøk hvordan det står til med tegneseriesamlingen i skolebiblioteket. Kanskje har dere allerede en tegneseriesamling, eller en skolebibliotekar som brenner etter å formidle det hun eller han har på hyllene? Et samarbeid mellom faglærer og skolebibliotekar er et godt utgangspunkt for å gi elevene tilgang til de gode tegneseriene. Så kan de tre eksemplene jeg har kommet med i denne artikkelen, forhåpentligvis være til inspirasjon for fremtidige undervisningsopplegg.