Stikk mot makten

Satiriske tegninger i Danmark-Norge i den sene opplysningstiden, 1772–1799

Denne artikkelen vil ta for seg satiriske tegninger i den dansk-norske offentlighet på slutten av 1790-tallet, med særlig fokus på hvilken forbindelse dette fenomenet hadde til opplysningstidens ideer.
Det er ingen tvil om at satire i sin alminnelighet var en genre som harmonerte godt med den kritiske ånd som kjennetegnet opplysningsideene. Satiren latterliggjør gjerne dogmatiske trosoppfatninger og stivnede sosiale hierarkier og maktstrukturer og kunne lett brukes som et farlig politisk våpen i opposisjonelles hånd. Det beståendes forsvarere så dette klart. Biskop N.C. Balle advarte allerede i 1796 om hvordan «vittig ondskab» kunne utspre spirer av respektløshet som kunne skade den beste regjering (Evju, 2017, s. 366).

Spesielt sammenhengen mellom satire og demokrati har vært påpekt av flere (Maggio, 2007; Freedman, 2009; Forbes, 2010). Dette forhindrer ikke at satiregenren også kan og har tjent konservative formål, fordi den ofte latterliggjør avvik fra etablerte normer. Isolert sett er det heller ikke nødvendigvis noe «progressivt» eller demokratisk ved respektløse satiriske personangrep. Men når angrepene retter seg mot maktpersoner, bidrar de likevel til å svekke den aura av frykt og opphøyethet som herskere og overklasse alltid har hatt nytte av å omgi seg med. Det virker dessuten sannsynlig at den store spredningen av masseproduserte satiriske bilder på 1700-tallet i seg selv fremmet en demokratisering av offentligheten og en økende respekt for opinionen som en kritisk størrelse, i pakt med sentralt tankegods i den sene opplysningstiden (Melton, 2001; Glenthøj, 2013). Demokratiseringen besto i at formidlingshastigheten økte når kritikk ble uttrykt gjennom bilder, og budskapet ble tilgjengelig for flere.

Trykkene ble ofte spredt som enkeltblader. Selv om disse kunne være relativt dyre, var de likevel mye billigere enn bøker og lettere å distribuere. Satiriske stikk kunne være illustrasjoner til skillingsviser, som oppnådde stor popularitet i de brede lag. Skillingsvisene kommenterte samtidige politiske og sosiale begivenheter, gjerne av skandalepreget natur (Blüdnikow, 1988, s. 25–27). Stikkene i sin alminnelighet var oftest allegoriske i formen og hadde innforståtte henvisninger til personer og tildragelser i offentligheten. Dels var den indirekte uttrykksmåte et middel til å beskytte seg mot rettsforfølgelse. Men det var også en måte å vekke publikums nysgjerrighet på.

Kobberstikkene må ha virket mobiliserende på folks vilje til å følge med på nyheter og til å tolke dem aktivt. Dermed bidro de til å «definere et kollektivt ‘nå’ [som gir] et geografisk spredt kollektiv muligheten til å resonnere og handle i tida», som Kjetil Jakobsen uttrykker det. Denne konsentrasjon om et felles nyhetsfokus var en viktig forutsetning for at allmennviljen, og dermed demokratiet, kunne gjøre seg gjeldende (Jakobsen, 2016).

Struensees fall 1772 – startsignal for de satiriske stikk

Tidsrommet 1770 til 1799 utgjør en fase i den dansk-norske trykkefrihetens historie som har en meget tydelig avgrensning i begge ender. Starten markeres av Struensees opphevelse av sensuren og sluttpunktet av den drastiske innstramming av ytringsfriheten med den såkalte trykkefrihetsforordningen av 1799. Startpunktet for de satiriske tegningers historie må imidlertid forskyves med to år, til 1772. I dette forsinkede startpunkt kan det fortone det seg som om sammenhengen mellom opplysningsideer og satiriske stikk i Danmark nærmest er av negativ art. Gjennombruddet kom nemlig som en direkte følge av statskuppet i januar 1772 (Horstbøll, 2011, s. 153), som var rettet mot den største opplysningsreformator i landets historie, den kongelige livlege J.F. Struensee. Han var i 16 måneder landets reelle enehersker i kraft av den innflytelse han hadde over den sinnssyke Christian VII. Livlegen ble også dronning Caroline Mathildes elsker.

Med feberaktig hast begynte Struensee å reformere skolevesenet og rettsapparatet, avskaffe torturen, liberalisere handelen, reformere statsapparatet, sanere finansene og ta skritt til å lette bøndenes vilkår. Viktigst av alt var likevel reskriptet av 14. september 1770 om sensurens fullstendige opphevelse (Rian, 2014, s. 179). Særlig dette tiltaket påkalte franske opplysningsfilosofers entusiasme (Mchangama og Stjernfeldt, 2016, s. 152–153).

Struensees trykkefrihetsreform var antagelig den mest revolusjonerende så langt i verdenshistorien. Den førte til en strøm av kritiske og satiriske skrifter, også rettet mot ham selv¹. De satiriske tegningene lot imidlertid vente på seg. Først etter Struensees fall i 1772 kom det en bølge av satiriske stikk som angrep ham og til dels dronningen

Timingen innebærer at stikkene mot Struensee ikke kan sees som uttrykk for noen dristig maktkritikk. I realiteten fungerte de som en støtte til de nye, reaksjonære krefter som var kommet til makten, med enkedronning Juliane Marie, arveprins Fredrik og kabinettsekretær Høegh-Guldberg i spissen. Det var antagelig grunnen til at stikkene i førstningen ble tolerert, selv om de av dem som inkluderte dronningen, var klart ulovlige, ved at de fornærmet et medlem av kongefamilien. Men i 1773 kom det en serie lovfestede innstramninger rettet mot publikasjoner som inneholdt «noget Fornærmeligt eller Uanstændigt», og kobberstikk ble også nevnt spesielt (Mchangama og Stjernfeldt, 2016, s. 152–153)

Satiriske angrep på kirketukt og militarisme

Det som ble stående etter Struensee, var at generell forhåndssensur av trykt materiale aldri skulle komme til å bli gjeninnført i Danmark. Likevel var perioden fram til 1784 preget av sterkt dalende aktivitet når det gjaldt satiriske fremstillinger. Stikket som viser forfatteren T.C. Bruun² som blir offentlig irettesatt av kirkens menn, er et uttrykk for de konservative krefters makt, men også for at de langt fra hadde noe absolutt overtak.

De strengeste tradisjoner innenfor den dansk-norske kirken hadde et mørkt syn på mennesket – det var syndig og avhengig av Guds nåde for å bli frelst. Kroppen og seksualiteten var en kilde til djevelsk fristelse. Mot dette satte opplysningstilhengerne gjerne en optimistisk tro på menneskets mulighet til å forbedre seg selv og verden, og fant legitim glede ved menneskekroppen og sanseligheten. Dette innebar også et mer liberalt syn på erotikk. Inspirert av Boccaccio og La Fontaine hadde Bruun i 1783 utgitt en mildt erotisk bok med tittelen Mine Frie-timer. Han ble idømt en bot på 100 riksdaler og til å undervises av den tidligere nevnte biskop Balle – det religiøse establishments fremste talsmann.

Kort tid etter at denne tegningen ble publisert, skulle Danmark-Norge oppleve et nytt statskupp. I 1784 sikret den 16 år gamle kronprins Frederik seg kongens underskrift på en fullmakt som gjorde ham selv til regent. Kuppet var langt mindre brutalt og skandaleombrust enn det forrige, men det var et like betydningsfullt vendepunkt, med motsatt fortegn. Det skapte et ytringsklima som igjen lokket opposisjonelle og satirikere fram i offentligheten i stort antall. Det trangsynte Guldberg-styret ble satt til side, og de nye reelle makthavere ble de aristokratiske, men liberalt sinnede tyske eksellenser, med A.P. Bernstorff og brødrene Reventlow i spissen. På sitt moderate vis skulle disse komme til å gjenoppta mye av det reformarbeidet Struensee hadde satt i gang. Regimeskiftet innebar også en markant liberalisering av ytringsklimaet, selv om lovgivningen i første omgang var uforandret. Derfor omtales perioden 1784–1799 gjerne som en ny trykkefrihetsperiode, på linje med den fra Struensees tid, og særlig perioden fram til 1790 ble en gullalder for satiriske stikk.

Den unge kronprins Frederik var langt mer populær enn sin stebestemor Juliane Marie og hennes sønn arveprins Frederik. Men det finnes likevel satiriske stikk som tematiserer hans svake sider og som viser misnøye med styret. De skarpeste var fra Georg Christian Schule som i flere stikk i 1787 tok for seg kronprinsens store glede over alt som angikk militæret. På ett av dem er han avbildet som en liten gutt i uniform som står og sjonglerer en tinnsoldat, mens kongen betrakter ham oppgitt. Det bærer tittelen «Hva skal det da bli av de unge?». På et annet leker han ridder mens han rir på en stor kreps. På et tredje jager han en student vekk fra en militærøvelse. Ifølge et rykte i samtiden var disse stikkene grunnen til at Schule valgte å flytte til Leipzig samme år (Blüdnikow, 1988, s. 39–41).

Forsiktig, men viktig utprøving av samfunnskritikk

De satiriske stikkenes samfunnskommentar og kritikk kunne ta mange former. Det fantes stikk som tematiserte sammenstøt mellom forskjellige sosiale grupper, gjerne i form av oppløp og slagsmål, f.eks. mellom militære og bakersvenner i 1787 (Blüdnikow, 1988, s. 109–116). Fra den store tømrerstreiken i 1794 finnes det et stikk som (nok en gang) raljerer over at kirken kommer med moralske formaninger på makthavernes vegne. Et annet viser myndighetens hardhendte maktbruk mot de streikende. Myndighetene svarte for øvrig med å nedlegge forbud mot omtale av streiken og deres egen behandling av den (Jensen, 1906, s. 182–183). Andre ganger tok de satiriske stikkene for seg utroskapshistorier, prostitusjon, svindel eller fråtsing, gjerne med dekadente aristokrater eller storborgere i hovedrollen (Blüdnikow, 1988). Dette var dels sosietetssladder, dels kritisk samfunnskommentar. Grensene kunne være vanskelig å trekke, og nettopp kombinasjonen med pikant sladder kunne gjøre samfunnskritikken mer effektiv.

De danske tegningene har en umiskjennelig eim av å være 200 år gamle, møllspiste vittigheter. Eller de er hermetisk innpakkede allegorier som er så omstendelige å avkode at latteren for lengst har forstummet når og hvis man lykkes i det. «Getting the joke» er vanskelig fordi konteksten er borte for oss, men også fordi stilen og uttrykket er så forsiktig eller klossete. Likevel var de danske stikkene fra denne perioden en integrert del av en kulturell og demokratisk oppvåkning, et viktig gjennombrudd for en kritisk og folkelig offentlighet. Under inntrykk av den franske revolusjon ble de i større og større grad ansett som en utålelig fornærmelse mot den etablerte politiske og sosiale orden. Fra 1793 merker man et markant omslag i myndighetenes holdninger, og som alltid gjorde det at selvsensuren ble mer effektiv.

Mer raffinerte satiriske forfattere som M.C. Bruun og P.A. Heiberg fikk i 1790-årene merke trykket. Mot slutten av århundret var kronprinsen fast innstilt på å sette en stopper for både skrive- og tegnefrekkheten. Med trykkefrihetsforordningen av 1799 ble en epoke avsluttet, og endringen ble markert med landsforvisning av de to sistnevnte samfunnskritikere.

Trykkefrihetstiden ble likevel meget betydningsfull, ikke minst for Norge. Mange av eidsvollsmennene hadde fått sin utdannelse i København i denne perioden og var preget av de liberale ideene fra den gang (Mestad, 2013). Det var ideer som de nå kunne sette ut i livet. På lengre sikt var trykkefrihetstiden en viktig fase i en kulturutvikling som innebar at den satiriske tradisjon ble del av en demokratisk samfunnsform i Danmark og Norge, som i Vesten generelt.