Tegnede kjønnsroller

Som medium er tegneserien ekstra sårbar for endimensjonale kvinne- og mannsporterett. Men nettopp her ligger også muligheten for et aldri så lite opprør.

I den første utgaven av det amerikanske tegneseriebladet Mad Magazine fra 1952 finner vi en historie med rundt klassisk tegneserietematikk: fremtiden. Menn har blitt «blobs»: I skyskraperens tidsalder er alle av det maskuline kjønn avhengige av en automatisert rullestol for å komme seg frem. Plutselig en dag får karakteren Alfred et sterkt behov om å fortelle Melvin hva som akkurat har slått ham: Teknologien vil bli menneskehetens – da altså mannens – undergang. Denne tanken illustrerer han ved å hente frem scenarioer fra fortiden. Huleboeren, for eksempel, hadde et enkelt og fysisk aktivt liv. I neste rute ser vi en blond kvinne kledd i leopardskinn gå forbi. Huleboeren slår henne i hodet med en kølle, for så å slepe den bevisstløse kvinnen inn i hulen etter håret. «Der ville hun forbli som konen hans», kommenterer Alfred begeistret. Tiden går, teknologien blir mer avansert, men det skjer merkelig lite med kvinnerollen. Håret er blondt, midjen er smal, og det eneste som endrer seg i hverdagen hennes, er at 1950-tallets støvsuger noen årtusener frem i tid har blitt erstattet av et operatørrom. Å sjekke opp ekte kvinner blir etter hvert svært slitsomt for fremtidsmennene. Løsningen er å hive på en mynt på en robotkvinneautomat.

Mad Magazine er et humorblad. Allikevel er det åpenlyst at det ikke skjuler seg en satirisk kritikk av kjønnsrollene mellom rutene. Bare det at skaperne ikke klarer å se for seg en fremtid der kvinner gjør noe annet enn å vaske og være seksuelt tilgjengelige, viser hvor fastlåst rollen hennes er. Fremtiden er et skummelt sted fordi maskinen har erstattet mannens muskler, ikke fordi kvinnen har brutt ut av funksjonen som kone/mor/kjæreste – og dermed også ut av rollen som et estetisk og humoristisk virkemiddel, klar til dyst når tegneserieskaperen kaller. Historien er nok heller ikke myntet på et kvinnelig publikum: Reklamene i bladet er for bilmanualer, kikkerter og et treningsprogram som lover å forvandle deg fra veik taper til «movie-star he-man» i løpet av noen uker. Slik kan leseren selv unngå å bli en blob-mann.

Sexistiske (eller bare slappe) skildringer av kvinner er ikke reservert bestemte sjangre eller medium. De hopper frem og tilbake mellom fiksjonen og virkeligheten, som påvirker hverandre etter tur. Etter hvert blir de avgjørende for hvordan vi forstår oss selv og vår plass i verden. Selv husker jeg godt en episode fra barneskolen. Vi var på en lekeplass, og i nærheten klatret to gutter jeg ikke kjente på et stativ. En jente gikk bort til dem og spurte om hun kunne være med. «Du kan være damen Superman redder», foreslo den ene gutten. Kommentaren gjorde inntrykk. Den var så voksen, så innforstått med et medium og noen spilleregler jeg hadde ingen kunnskap om. For på samme måte som en kan si at Dolly Ducks høyhælte sko og Supermans kraftige overarmer ikke eies av tegneseriemediet, men er noe hele kulturen forholder seg til, har også tegneseriemediet en egen tendens, en iboende mulighet, til å forenkle karakterer og spisse scenarioer. Dette gjør tegneserien ekstra sårbar for endimensjonale kvinne- og mannsportrett.

Historisk henger også dette sammen med hvem som tegnet: mannlige tegneserieskapere som sosialiserte med andre mannlige tegneserieskapere og lagde komiske/eventyrlige fortellinger om menn. Friheten, både i hva en figur kan gjøre og hvordan hen kan se ut, var også dermed noe som en i større grad ga til dem en så på som sine likesinnede. Den tegnede mannen kan ha utstående øyne, ølmage og noen små hårtjafser på hodet uten å miste verdighet som seriens «helt». I den amerikanske tegneserietradisjonen er det sjelden kvinner slipper til på sidene uten timeglassfigur.

Men visuelle klisjeer er ikke utelukkende det som skaper et kjønnshierarki i tegneserien. Marianne i Tommy og Tigeren, for eksempel, er smart, kul og møter ingen sanksjoner for det eksploderende sinnet sitt. Hun kunne hatt en helt egen tegneserie. Men som så mange andre kvinnelige tegneseriefigurer er hun ikke i sentrum av handlingen – som oftest introduseres hun i forbindelse med Tommys siste rampestrek. Når en tegneseries tittel som oftest er navnet på hovedkarakteren(e), gir et kjapt blikk over den gjengse bladhyllen en bekreftelse på at vi har å gjøre med en litterær tradisjon tuftet på et bestemt sett av verdier og perspektiver. Kule tegneseriekvinner i seg selv er ikke nok – de må også få være den som setter historien i gang, den som gir liv til hele seriens perspektiv på verden.

I denne virkeligheten tilbyr enhver tegneserie dedikert til en kvinne et feministisk motsvar. Å plassere henne i midten av ruten og følge henne gjennom flere historier og situasjoner er noe som vanskelig lar seg gjøre med kjedelige stereotypier, rett og slett fordi de ikke er underholdende nok. Lise Myhres Nemi har gjennom 20 år vist hvordan en tegneserie kan dytte på samfunnets forventninger til kjønnsrollene uten at budskapet blir overtydelig eller politisk.

En stripe på to ruter viser dette på en forbilledlig måte. Nemi spør venninnen Cyan, som sminker tåneglene sine, om et eventuelt barn vil få Cyan eller kjærestens etternavn. «Vi har en avtale om det», svarer Cyan med en uaffektert mine. «Hvis han føder, blir det hans navn – hvis jeg må føde blir det mitt». At Cyan leverer siste replikk som om det hun beskriver var en realitet, klarer på en subtil og humoristisk måte å fremmedgjøre den faktiske tilstanden: å føde er en påkjennelse og en bragd så ekstrem at aktiviteten burde komme med noen inkluderte goder – blant annet å gi etternavnet sitt videre til ungen. Drar en det enda litt lenger, kan en si at stripen slår et minislag for retten til å bestemme over egen kropp, og at denne retten gjelder uavhengig av kjønn. Når Cyan i siste rute blåser fornøyd på de nye tåneglene sine, utfordrer hun også ideen om typiske kvinnelige aktiviteter som noe overfladisk og verdiløst. Cyan kan både ha pene føtter og komme med smarte observasjoner – det ene utelukker ikke det andre.

En tegneserie i bokform (la oss unngå det litt merkelige ordet tegneserieroman) klarer sjelden å holde på leseren med et vilt og kraftig visuelt uttrykk, her gjelder det å skape et miljø og noen situasjoner det er mulig å investere i på et personlig plan, hvor tematikken gradvis fremgår av samspillet mellom bilde, handling og karakterer.

Embroideries av Marjane Satrapi er en liten tegneseriebok om sexlivet til iranske kvinner. Satrapi, som nok er mest kjent for oppvekstskildringen Persepolis, tar også her tar for seg scener basert på egen familiehistorie, men zoomer inn på den delen av livet som handler om seksuelle relasjoner. Settingen er timene etter en større familiemiddag, hvor mennene har gått for å hvile og kvinnene rydder og småsnakker med hverandre. Tegneseriens hovedperson Marji – som vi raskt kobler sammen med seriens skaper – er i dette selskapet den yngste, og inntar raskt rollen som lytter og observatør. Bestemoren forteller om en venninne som skar mannen sin med et barberblad på bryllupsnatten – egentlig skulle hun bruke den på seg selv, slik at han ikke ville skjønne at hun hadde hatt sex tidligere.

De fleste historiene har noe komisk-tragisk over seg. Alvoret som ligger under, er til tider uholdbart: Både menn og kvinner er i dette universet låst til noen spilleregler som får store konsekvenser for livene deres. Samtidig er det virkelige livet langt mer tilfeldig og kaotisk enn det regelen om for eksempel å være jomfru på bryllupsnatten skulle tilsi. I Embroideries bruker Satrapi verken farger eller et tradisjonelt ruteoppsett, frittstående tekst fra perspektivet til Marji kombineres med snakkebobler og tilbakeblikk fra de ulike kvinnene. Tegningene er økonomiske og forholdsvis enkle – ansiktene får forrang over detaljerte bakgrunner, og etter hvert gjenkjenner vi kvinnene på deres karakteriske neser, rynker og hårfrisyrer. Alt dette er med å skape en følelse av å være der, sammen med dem i rommet. Illustrasjonene oppnår to ting på samme tid: De holder gravalvoret unna, og fanger i sin enkelthet en essens som aldri tipper over i det generelle.

Satrapi skisserer opp et tydelig definert kvinnefellesskap, et fellesskap som understreker viktigheten av å alliere seg i et miljø hvor kroppene og meningene deres ikke alltid får være deres egne. Flere av historiene har en kanskje hørt versjoner av før, om unge jenter som blir giftet bort og eldre menn som forholder seg til kvinner som eiendom. Selv om det kun er kvinnelige karakterer som deler fra livet sitt, er Embroideries like mye en historie om den trange, destruktive mannsrollen. At kvinnene opplever store skuffelser i kjærlighetslivet, skyldes her hovedsakelig et samfunn som ikke lar kvinner ta styring, men overlater alle store avgjørelser til mannen. Hvorvidt mannen som giftet seg med bestemorens venninne, faktisk brydde seg om at hun hadde ligget med andre menn tidligere, får vi ikke vite – Satrapi hopper raskt tilbake til de kvinnelige familiemedlemmene. «Stakkars fyr», utbryter bestemoren, «ikke bare ble han feilinformert om varen, men på toppen av det hele fikk han en snittet testikkel!». De andre, tegnet i profil rundt henne, ler godt av historien. Satrapi holder muligheten åpen for at han kanskje ikke syntes det var så ille, men at dette betyr veldig lite i en kultur grunnlagt på et bestemt sett moralske koder. Å ikke reagere i en slik situasjon vil gå utover hans maskuline stolthet, synes historien å implisere. Men hvem er det disse kodene rammer hardest? Kvinner. For hver ny historie kvinnene forteller hverandre, maler Satrapi et større bilde av kvinner som tidlig lærer forskjellen på korrekte og ukorrekte måter å uttrykke kvinnelighet på. At de kan le når det går galt, viser bare hvor skolerte de er.

Hos Satrapi er det menn og et patriarkalsk samfunnssystem som rammer inn hverdagen til de kvinnelige karakterene. Selv om hun får det til å virke like kjipt å måtte spille rollen som dominerende ektemann som føyelig kone, er hun ikke interessert i å gå dypere inn i hva denne kulturen gjør med mennene. Noe som er forståelig nok, med tanke på den store haugen verdenslitteratur basert på hva menn tenker og føler, men som allikevel skaper en aldri så liten ubalanse i tegneserien: Der de kvinnelige karakterene får fremstå som mangefasetterte skikkelser, blir mennene nesten utelukkende representanter for sexisme og misogyni satt i system.

Da passer det å forflytte seg til et annet verk, Frykt og medlidenhet av Ane Barstad Solvang, som kom ut nå i år. Solvang og Satrapi tar noen fortellergrep som har mye til felles – hovedkarakteren har tette biografiske bånd til skaperen, og historien forankres i en sosial sammenkomst. Hos Solvang er det et gjensyn med gamle venner som innleder det hele. Hovedpersonen Lotte har studert i utlandet, og kommer hjem til en gjeng som alle har etablert seg der de er oppvokst. Utover kvelden forteller hun om de mest bisarre opplevelsene fra egen nær fortid – de fleste av dem involverer egen kropp, og da særlig eget underliv.

Solvang tematiserer ikke kjønnsroller direkte, men klarer ikke å skildre medmenneskelige relasjoner uten å ha et bevisst forhold til kjønn. Representasjonen av maskulinitet viser spesielt at mannsrollen ikke er noe bestemt og uforanderlig, men noe som får nye former avhengig av tid og sted. I øyeblikket Lotte ankommer festen, er de første hun får øye på to unge menn. De er plassert sammen i sin egen rute, og vi skjønner at de nå stirrer rett på hovedpersonen. Når Solvang tegner kvinner, blir de ofte milde og runde i uttrykket. Mennene vi stirrer tilbake på, har en helt annen grovhet ved seg. Musklene buler, og huden tegnes med skygger og flekker. Overrasket blir vi ikke når den mest macho av dem, Tommy, forteller Lotte at «fyfaen, jeg pulte den dama i natt!!». I disse to rutene spiller Solvang effektiv ut privilegier i praksis: Først er Lotte liten og spe, og vet ikke helt hvordan hun skal reagere. I neste rute fremstår hun fysisk større – indignasjonen har vokst, og etter å ha hørt litt mer fra Tommy, retter hun en skarp pekefinger mot ham og sier «Det høres alltid så rapey ut når du snakker om sex. Jeg håper hun ville ligge med deg?».

Tegning og tekst forsterker hverandre og viser at skillet mellom Lotte og Tommy er grunnlagt i distinksjonen «by» og «land». Lotte er den som har studert i utlandet, Tommy har blitt hjemme. Hans behov for å markere hvor mannlig og tøff han er har mye med følelsen av å stå utenfor by-/kultureliten han plasserer Lotte i, å gjøre. Når Lotte i et tilbakeblikk legger ut om den mislykka turen til Roma hun hadde med kjæresten, blir vi introdusert til en ny type mannsrolle – tilbakelent, en smule selvopptatt – men med et langt mer avslappet forhold til kategoriene maskulinitet/feminitet. Som Lotte er han en urban, kunstnerisk type som har «utviklet» seg forbi bygdas kjønnsrollehegemoni – uten at dette nødvendigvis gjør ham til et bedre menneske.

Når en dykker ned i tegneserienes behandling av kjønnsroller, blir det fort klart at alle sier noe om betydningen av kjønn. Tegneseriemediet, som må finne ut hvordan figurer kan representeres visuelt, kan så altfor lett tippe over i overdrevne stereotypier som kun bekrefter og segmenterer historiske forventninger til kjønn. På et merkelig vis er det også dette som gjør mediet så perfekt for kritikk. Der Mad Magazine er helt i takt med egen samtid, er flere kvinnelige tegneserieskapere av i dag langt mer bevisste i fremstillingen av kjønn. Hos Satrapi og Solvang finnes det ingen fasit for hvordan en skal være mann eller kvinne, men de vet begge at individer på en eller annen måte er nødt til å forholde seg til disse «fasitene». En illustrasjon fjerner avstanden til virkeligheten slik at vi kan le av hvor absurd den er, og kan, i de rette hender, vise hvordan det hele er skrudd sammen. I denne utleveringen ligger det en helt egen form for motstand.