Tegningen som ytring

Moderne tegneserier har gitt oss kunstnerbiografier, skildringer av religionskonflikter og avkledning av tabuer fra oppvekst og hverdag. I tegningenes verden er det mange temaer å boltre seg i.

I Fritt Ord-konkurransen for videregående skole inviterer vi elever og lærere til å gå inn i tegningenes verden med entusiasme og kritisk blikk. I samtida publiseres tegninger og tegneserier som aldri før, både i klassiske former og nye formater. Hvordan kan vi diskutere tegningene i et ytringsfrihetsperspektiv? Og hvordan la elevene gjøre dypdykk i sjangeroverskridende uttrykk og samtidig la nye lesevaner spille en rolle i undervisningen?

Publiseringen av Muhammed-karikaturene i Jyllandsposten i 2005 skapte reaksjoner, demonstrasjoner – og forvirring. Ti år senere skjedde drapene i Paris. Nå kom debatten med et tydeligere fortegn: Religiøs satire kan oppleves krenkende, men den må likevel forsvares.

Det kom overveldende mange støtteerklæringer til Charlie Hebdo. Men min erfaring er at mange unge stiller spørsmål ved legitimiteten til religiøse karikaturer, som blir sett på som ondsinnede og unødvendige og minner om mobbing. Dermed blir det litt av en balansegang: Skolen står for toleranse og skal være motkraft til ekskludering og fremmedgjøring av minoriteter. Samtidig skal det være moralsk og juridisk lov å kritisere og debattere, også når uttrykkene er støtende og krenkende.

Vi ønsker oss analyser av den viktige og dramatiske samtidshistorien som karikaturstridene har gitt oss. Det idéhistoriske perspektivet til Lotte Prætorius i dette temanummeret utvider tematikken og åpner for nyanser og problematiseringer. Siri Dokkens innblikk i satiretegnerens avveiinger er et talende eksempel på at tematikken handler om mer enn religionskritikk.

Det er kommet flere interessante utgivelser om forholdene i Midtøsten. Marjane Satrapi skildrer sin oppvekst i Iran under islamsk revolusjon i Persepolis, som er blitt en moderne klassiker (No Comprendo Press, 2005). En utgivelse som har latt seg inspirere av Persepolis, er Fremtidens araber. Oppvekst i Midtøsten, en selvbiografisk fortelling skrevet av film- og tegneserieskaperen Riad Sattouf (Minuskel forlag, 2015–2017). Jeg-personen vokser opp både i Frankrike og Midtøsten. Barndommen i et stadig mer religiøst preget Syria skildres fremmed og traurig, men ikke uten humor og kjærlighet.

Tegneserier har evne til både å sementere og sprenge stereotypier. I mottakelsen av Fremtidens araber har det vært kritisert at vi blir presentert for en lyshåret og søt hovedperson, omgitt av rare, dystre og illeluktende slektninger som utvikler sin religiøse fanatisme. Problemstillingen er en parallell til hvordan kjønn fremstilles i tegneserier, som Elise Dybvig diskuterer i dette temanummeret. Tegneseriene inviterer til analyser og diskusjoner av både fordommer, kjønn og fremstillinger av de andre. I møte med teksten er ikke fasiten gitt: Fordommer blir vekselsvis bekreftet og utfordret, og dette spillet vil det være interessant å diskutere i undervisningen. Nettopp her er tegninger og tegneserier spesielt egnet, fordi de med sine originale krumspring minner leseren på at de er høyst subjektive fortellinger – og aldri nøkterne gjengivelser av virkeligheten.

En betimelig påminnelse om tegneserienes subjektivitet gir også amerikanske Scott McCloud, som i 1992 utga en bok som forklarer og problematiserer hvordan vi leser tegneserier. Alt er forklart i tegneseriens uttrykk, og det på en svært underholdende og engasjerende måte. Boka kom i norsk utgave i 2015, og den vil fungere godt i skolesammenheng (Hva er tegneserier, Minuskel forlag). Her settes det ord på mekanismer vi kjenner igjen, men ikke tenker ordentlig over i vår uhøytidelige lesing av tegneserier. Forfatteren er en mester i å lure fram paradokser og overraskende vendinger på nennsomt vis, for eksempel når han diskuterer realistiske og naturtro tegninger opp mot den enkle og naivistiske stilen som brukes så ofte i tegneseriene. Man kunne tenke seg at realistiske og naturtro tegninger gir mest overbevisende og troverdige fortellinger. Han påpeker i stedet det motsatte: De åpne og ikoniske tegneseriefjesene får oss til å dikte vår egen mening inn i det vi ser. Og selvopptatte som vi er, er det oss selv vi projiserer inn i handlingen.

I den selvbiografiske tegneserien Fremtidens araber er det mye å lære og reflektere over knyttet til religiøs fanatisme, kvinneundertrykking og et autoritært samfunn, for å nevne noe. Samtidig er det mange små fortellinger som kan gi umiddelbar gjenkjennelse på et nært og personlig plan. For min del kan det eksemplifiseres med en scene der lille Riad ser nabobarna fange en hund og drepe det skitne dyret på bestialsk vis. Plutselig minnes jeg en scene fra egen oppvekst. Jeg står og ser ut av vinduet, har trukket bort en stol å stå på slik at jeg kan komme ordentlig til. Jeg har fått beskjed om ikke å kikke, men trosser forbudet. Der på gårdsplassen foregår den mest uhyrlige slakt av kaninene våre. Kaninene mine. De små kroppene er flådd og henger i en takbjelke. Listene rundt vinduet utgjør en ramme for den groteske scenen, og vinduet stenger for lyden, slik at hendelsene der ute fortoner seg som en stumfilm innrammet av vinduskarmene. Jeg er tilskuer til den lydløse brutaliteten fram til jeg blir oppdaget der på stolen i vinduet. Resten av minnet er en sammenblanding av tårer, sjokolade og milde formaninger om at denne løsningen var til det beste for alle. Slike øyeblikk gir identifikasjon og forståelse for forhold som ellers kan oppleves fremmede.

Moderne og seriøse tegneserier benytter seg ofte av det personlige, så også med Scott McCloud, som tar utgangspunkt i seg selv og sin historie. I Hva er tegneserier møter vi ham som ung tegneserieskaper, fast bestemt på å gi mediet en seriøs behandling med faglige definisjoner og det hele. Som lesere er vi med på prosjektet, særlig når han advares av venner og bekjente: Er ikke du for ung til å skrive om slikt? Alle vet jo hva slike enkle og glorete avisstriper er, så hva er egentlig poenget med å utforske det videre? Slik griper forfatteren fatt i et sentralt aspekt ved tegneseriene – det handler om underdogen, den som står utenfor og skildrer med sitt nedenfra-blikk.

Boka er i seg selv et overbevisende argument mot et reduserende blikk på tegneserier. Tegneserienes kvaliteter kommer fram når de analyseres og forstås ut fra sine premisser, mener McCloud. Og med den personlige tilnærmingen har han leseren med seg hele veien. Vil han lykkes og komme i mål med sitt forsvar for tegneserien? Her ligger det en fruktbar spenning.

Vi har med oss tegningen fra oppvekst og barndom. Tidlig begynner vi å tegne selv, og vi forholder oss til tegnede universer i form av bøker, blader og filmer. Jeg har et minne av en tilbakevendende aktivitet der jeg tegnet et hakekors på papiret; det stod der i noen sekunder med sin groteske tilstedeværelse på det blanke arket. Etter en kort stund fylte jeg ut formen, hakekorset ble til et vindu, vinduet fikk gardiner, så en blomsterpotte nederst på karmen. Kanskje fikk vinduet et hus rundt seg. Jeg kan klandre meg selv for å være unnvikende, så spennende om hakekorset fikk stå … eller bedre, om jeg la på en rød sirkel med forbudsstrek. Skal jeg forsøke å se det i et mer forsonende lys, vil jeg se det som en utforsking av magien i tegnene, en semiotisk eksperimentering der det heslige og forbudte kunne ligge tett på det sukkersøte, lag på lag og flettet i hverandre.

Tegningen som uttrykk har et stort potensial og er alt annet enn uskyldig, det ser vi stadig eksempler på i debatten om satiretegninger. At tegningen har slitt med den kulturelle statusen gjennom historien, kan brukes som en spennende tilnærming. Hvordan kan vi finne fram til caser, analyser og problemstillinger som angår oss selv og knytte dem til samtidens ytringsfrihetsdiskusjoner? Jeg tror dokumentariske og eksperimentelle tegneserier fra de siste årene kan være et godt sted å undersøke tegningens muligheter og begrensninger. Vi ser store variasjoner i sjangerne som tilbys, der dokumentariske tegneserier kan ses som en del av en litterær og utforskende sakprosa. Ved å la elevene fordype seg i disse uttrykkene kan skolen og norskfaget ta opp i seg spennende endringer i et mangfoldig tekstunivers.